Fire nøytrale land i EU sier seg villig til å delta i felles militære operasjoner i regi av Vestunionen. I praksis betyr det et steg over dørstokken til et utvidet NATO.

`Bakvei til NATO`

I all stillhet er fire nøytrale land i ferd med å innta sin plass i den felles forsvarspolitikk i EU. Det steget Finland, Sverige, Østerrike og Irland nå er i ferd med å ta, betyr at de kan komme bakveien inn i det nye NATO som vil være et faktum den dagen alliansen er utvidet med nye medlemmer i øst.

Av PER VASSBOTN
På et møte i høynivågruppen som forbereder EUs pågående traktatkonferanse la de alliansefrie landene for fire uker siden fram en felles erklæring der de uttaler sin vilje til å delta i militære operasjoner i regi av Vestunionen. Dette er det første betydningsfulle framskrittet på en traktatkonferansen som praktisk talt har stått i stampe siden den ble innledet i mars.
· · Erklæringen sier at de fire landene er rede til å medvirke fra sak til sak i «effektiv iverksettelse av konfliktforebyggende tiltak og krisehåndtering, herunder også fredsbevarende operasjoner». Innholdet er en kopi av Vestunionens Peterberg-erklæring av 1992, som hittil har vært grunnlaget for EU-landenes militær-humanitære operasjoner under Vestunionens faner både i Golfen og i Bosnia. Nå kan ad hoc-erklæringen fra Peterberg ved Bonn skrives inn i EUs traktater og tiltredes også av de alliansefrie.
· · Dermed er det tvilsomt om land som Finland og Sverige med noen som helst rett kan kalle seg alliansefrie, siden de traktatfester sin vilje til å delta i militære operasjoner i allianse med andre land. «Nøytral» er det ingen som kaller seg lenger, det ville ha vært en meningsløshet i en situasjon hvor det ikke lenger er noen å stille seg nøytral til. Særlig svensk nøytralitet har alltid vært mer en pragmatisk posisjonering for å holde seg utenfor krig enn en spesielt idealistisk utenrikspolitisk linje for å skape fred.
· · Det vesle halmstrå som svensk og finsk alliansefrihet fortsatt kan henges opp i, er elementet av frivillighet i erklæringen, det at militært engasjement bare skal skje fra sak til sak og ikke automatisk som følge av en blind traktatforpliktelse. Dette kan også gjøre den mer salgbar overfor en kritisk hjemmeopinion. Dessuten kan regjeringene i Stockholm og Helsingfors vise til den innsatsen svenske og finske soldater allerede gjør i Bosnia som eksempel på hvilke operasjoner man kan tenke seg å delta i, vel å merke hvis Riksdagen godkjenner dem fra gang til gang.
· · Det faktum at Vestunionen mindre enn noen gang tegner til å bli en selvstendig europeisk forsvarsorganisasjon understreker at det er et betydelig skritt i retning av NATO de alliansefrie landene nå tar. Frankrikes tilbakevending til NATO-strukturene er den enkeltbegivenhet som klarest markererer at Vestunionen underordnes NATO. I praksis ser vi dette i Bosnia: IFOR (FNs iverksettelsesstyrke) er en ren NATO-operasjon ledet av en amerikansk general. Svenske, finske - og russiske - IFOR-soldater kommuniserer på NATO-amerikansk. Vestunionen kommer ikke til å ha egne militære strukturer, derfor vil framtidige oppdrag bli satt bort på kontrakt til NATO.
· · Alt nå blir EU-landenes militære styrker gradvis natofisert. Det er allerede avviklet flere store militærøvelser under Partnerskap for fred-programmet, også de basert på NATO-prosedyrer. Et nærliggende eksempel var da svenske enheter på forsommeren deltok i bergingen av en «forlist» NATO-ubåt utenfor Norskekysten. Et annet eksempel er den store øvelsen som ble holdt i Ungarn i forrige måned, hvor 17 nasjoner fra øst og vest under NATOs kommando trente på felles militære luft- og landoperasjoner i forbindelse med en tenkt jordskjelvkatastrofe i området.
· · Regjeringene i de eks-nøytrale landene står overfor et stort opinionsproblem når de skal forklare hvordan alliansefriheten i framtida kan la seg forene med aktiv deltakelse i en utenrikspolitisk og forsvarspolitisk allianse med militære ambisjoner. Inntil videre kan de komme til å måtte si én ting og gjøre noe annet, akkurat slik Sverige har gjort i hele etterkrigstida.