Det er seksti år siden New Deal i USA, og femti år siden oppbyggingen av velferdsstater begynte i Europas krigsherjede økonomier. Nå er det tid for sanering eller fornyelse.

`Ideologien lever?`

I frihetens USA har flertallet valgt å kaste det sosiale sikkerhetsnettet på historiens skraphaug, og i Vest-Europa er det et kraftig økonomisk press mot velferdsstaten. Går Thorbjørn Jaglands Arbeiderparti mot strømmen med forslaget om delvis statsfinansiert rett til utdanningspermisjoner?

Av ØYVIND TØNNESSON
På begge sider av Atlanteren har offentlige velferdssystemer blitt utfordret av stigende kostnader og organisatoriske problemer gjennom flere år. Den største utfordringen er imidlertid av ideologisk art: ønsker vi, og er det mulig å sikre praktisk oppslutning om, et kollektivt sosialt sikkerhetsnett og felles utdannings- og omsorgssystemer, eller er det tid for liberalistisk oppløsning?
· · I USA synes det siste å være tilfellet. Selv om amerikanerne aldri har hatt noen «velferdsstat» i nordisk eller europeisk forstand, så har man etter New Deal-politikken på 30-tallet hatt et føderalt system for økonomisk hjelp til fattige familier. Etter at president Clinton nå har godtatt det republikanske kongressflertallets nye velferdspolitikk, blir dette systemet grunnleggende forandret. Det blir innført tidsbegrensninger for hvor lenge man kan leve på offentlig understøttelse, og delstatene skal selv fastlegge kriterier for støtten. Motstanderne av reformen mener den kan føre til at familier blir kastet på gata, og at hundretusenvis av barn kan bli underernærte.
· · Bakgrunnen for den amerikanske reformen er dels at det føderale velferdssystemet er blitt kostbart, men viktigst er høyredreiningen i amerikansk sosialpolitisk tenkning. Det er igjen en økende tendens til å se på fattigdom som de fattiges skyld. Derfor skal velferdssystemet virke oppdragende. I positiv forstand skal det stimulere og hjelpe de trengende til å leve av eget arbeid. I negativ forstand vil det føre til at de som ikke lar seg hjelpe blir levende eksempler på hvordan det kan gå når man ikke ter seg.
· · For europeere er disse tankene heller ikke fremmede. Carl I. Hagen er f.eks. ikke alene om å se misbilligende på at enslige mødre lever på offentlige trygdeytelser. Begrunnelsene kan variere, men det er en trend i den vestlige verden at betingelsene for understøttelse av enslige mødre blir skjerpet, slik de ble i Norge etter stortingsbehandlingen av velferdsmeldingen i vår. Vi ser trekkene av en nygammel ideologi: velferdspolitikken skal understøtte en moral som pålegger voksne å leve av eget arbeid, og foreldre å ta seg av sine barn selv. Et stykke på vei er dette fornuftig.
· · Men problemene i vestlige velferdssystemer løses neppe med moralisme. Snarere kreves det en politikk som kan møte de vidtrekkende strukturelle endringene som har funnet sted gjennom de siste tiårene. Endringer i befolkningenes alderssammensetning og familiemønstre, arbeidsvandring og flyktningstrømmer samt den raske utviklingen av ny teknologi i en internasjonalisert økonomi har gjort det vanskelig å styre velferdsstaten.
· · Den etterutdanningsreformen som ligger an til å bli hovedsaken i Jaglands første partiprogram, har mange gode sider som det blir vanskelig å skape politisk strid rundt. En satsing på etterutdanning kan både gi økt valgfrihet i arbeidstakernes liv og styrket konkurranseevne for norsk næringsliv. Samlet kan dette føre til et redusert press på tradisjonelle velferdsordninger. Og prinsippet, rett til viderutdannelse for alle arbeidstakere, er i tråd med den europeiske velferdsstatstradisjonen.
· · Arbeiderpartiet under Thorbjørn Jagland beskyldes - og hylles - for venstredreining etter de siste dagenes lekkasjer om innholdet i utkastet til nytt partiprogram.
Selv sier Jagland at han vil gå videre med «stø kurs», og at satsingen på videreutdanning først og fremst er en lukrativ investering for Norge. Velferdsstatens kjerne - sikkerhetsnettet for dem som faller utenfor - er ikke umiddelbart noen slik investering. Den koster penger og moralsk storsinn. Hvis Jaglands stø kurs følger den internasjonale strømmen, kan det bli lite av begge deler.