Kulturell u-hjelp

Av TONE MYKLEBOST
- Oversetterne gjorde en kjempejobb, men fikk latterlig dårlig betalt, sa Reiko Abe Auestad i anledning utgivelsen av «Japan forteller» forleden. Hun har redigert den flotte antologien som presenterer leseren for japansk samtidslitteratur i hele sin bredde. 34 noveller av 25 forfattere gir et interessant innblikk i en lukket litteratur fjern fra vår egen.
Dette innblikket i en totalt fremmed kultur ville vi aldri fått hadde det ikke vært for oversetterne. Japansk regnes som et av de vanskeligste språk i verden og få mennesker her behersker det. Derfor måtte Auestad stole på egne studenter for å få oversatt novellene.
· · Enda en gang blir vi minnet om oversetternes håpløse kår. Oversetteryrket er underbetalt og gir ikke engang nevneverdig prestisje. Vi har forståelse for forleggerne, og er klar over at oversatt skjønnlitteratur er uforholdsmessig dyr og ligger på jumboplass salgsmessig. Dessuten at norske forleggere er eksemplariske i forhold til utenlandske kollegaer når det gjelder mengde og bredde av oversatte utgivelsen hvert år. Men like fullt: å oversette skjønnlitteratur til god norsk er et arbeid som krever tid, presisjon og kunnskaper og det er da vitterlig slik at man overlever ikke på idealisme og ord alene. På tross av forleggernes gode grunner skal man ha betalt for det man gjør.
· · For et par år siden startet oversetterne en lønnsaksjon og forholdene bedret seg en smule. Likevel fristes man selv stadig til å skrive noen artikler i stedet for å oversette en roman. Vel ferdig med en bok står man der med fattigslige 30 000 kroner - før skattetrekk - etter flere måneder og utallige gjennomgåelser av 240 tettskrevne sider. For ikke å snakke om et par runder med korrekturen. Og man tenker: aldri mer! Særlig når kollegaen står i bankkøen ved siden av med en bankgiro pålydende samme sum for et par dagers arbeid.
· · Er man i den heldige situasjon å ha annen inntekt ved siden av, virker det helt ubegripelig at oversettere på heltid kan greie sine økonomiske forpliktelser. Men oversetter man fra et smalt språk der ikke altfor mange slåss om beinet, føler man en viss forpliktelse til å bidra til at litteraturen når ut over en engere krets.
Derfor biter man altså tenna sammen, dukker grå og uggen og pengelens ut i lyset etter en økt og velger å kalle det kulturell u-hjelp.

© Dagbladet