Arbeiderpartiet er i ferd med å binde seg til å holde Norge utenfor EU i fire nye år. Bare et nytt landsmøte kan endre dette.

Bundet i fire år

«Folkets avgjørelse �ved folkeavstemningen i 1994� danner grunnlaget for Arbeiderpartiets Europa-politikk i neste stortingsperiode.» Dette er den operative EU-setningen i utkastet til Arbeiderpartiets stortingsvalgprogram. Den virker nokså selvfølgelig i sitt innhold, for hva skulle man ellers legge til grunn?

Naturligvis må en slik selvfølgelighet legges under lupen av både ja-siden og nei-siden fra EU-kampen. Europabevegelsens leder Gro Balas er misfornøyd med at hennes eget parti binder seg til det gamle nei uavhengig av hva som skjer i Europa, og hun varsler kampvotering på Arbeiderpartiets landsmøte. Blir det kampvotering kan Gro Balas og hennes eventuelle meningsfeller, for eksempel utenriksministeren som hun er gift med, komme til å spille en viktig rolle: De vil få sitt ja nedstemt, slik at programmets nei-preg blir bekreftet og understreket.
· · Nei til EUs leder Stein Ørnhøi innrømmer han var naiv sist Arbeiderpartiet formulerte sitt EU-standpunkt, han trodde faktisk på det som sto der - sier han. Derfor ønsker han seg akkurat den strid om formuleringen som Gro Balas varsler, slik at det kan bli avklart hva setningen egentlig betyr. Det er jo litt søtt at de to kamporganisasjonenes ledere møtes i et krav om avklaring. Spørsmålet er om Ørnhøi blir fornøyd når Balas blir nedstemt på landsmøtet og formuleringen blir stående. Det tror ikke jeg.
· · Viktigere enn Ørnhøis er reaksjonen fra den parlamentariske EU-opposisjon, anført av Senterpartiets leder Anne Enger Lahnstein. Hun er mer mistenksom enn misfornøyd. Hun tviler på om dette er den garanti mot EU-medlemskap som AUF-leder og medlem av programkomiteen Trond Giske hevder at det er. I likhet med Ørnhøi viser også hun til at formuleringene i partiprogrammet av 1989 ikke var til hinder for at det ble søkt EU-medlemskap. Begge hopper bukk over det faktum at Arbeiderpartiets landsmøte høsten 1992, etter et langvarig rådslag i partiorganisasjonen og med to tredjedels flertall, sa ja til en søknad om forhandlinger med sikte på EU-medlemskap.
· · Det ville være en sensasjon om Anne Enger Lahnstein sa noe annet enn akkurat det hun nå sier, for Senterpartiet kan komme til å dø hvis EU-kampen ikke holdes ved like på så mange frontavsnitt som mulig. Det gjør partiet ved å kjøre på Schengen-saken for alt hva den er verdt, ved å holde varme i alle forferdelighetene i EØS-avtalen og ikke minst ved å mane fram faren for et politisk og konstitusjonelt kupp på Stortinget hvis ikke Senterpartiet blir stort nok ved valget neste høst. Det er liten tvil om at dette presset virker på ledelsen i Arbeiderpartiet, som ikke har mye å gå på etter nederlaget ved folkeavstemningen. Med en nei-andel på 70 prosent i opinionen i øyeblikket er det ganske enkelt ikke mulig å gjøre noe annet enn å legge ballen fullstendig død.
· · I realiteten styres Norges forhold til Europa av Arbeiderpartiets landsmøter fra stortingsperiode til stortingsperiode. Hvert fjerde år kan landsmøtet foreta en omlegging av kursen. Nå sier den foreslåtte programformuleringen at forholdet til EU skal være som det er i fire år til, fram til neste stortingsvalg i år 2001. Partiet binder seg til å respektere folkeavstemningen så langt, men ikke lenger. Den første anledning til å endre dette kommer under forberedelsene til neste programlandsmøte i november år 2000. Men en eventuell EU-søknad kan først Arbeiderpartiets nye stortingsgruppe etter stortingsvalget i 2001 være med på, hvis landsmøtet i 2000 har vedtatt noe slikt.
· · Noe av det viktigste Gro Harlem Brundtland kom med etter nei-seieren var at neste gang medlemskapsspørsmålet kommer opp, bør det holdes en folkeavstemning før en søknad sendes. Dette finner man ikke spor av i utkastet til program. Har hun glemt sin egen idé, eller har hun forlatt den? Eller har hun forlatt norsk politikk allerede?

© Dagbladet