`Sykkelrytterens seier`

`Altså, vi blir alle større og sterkere ved en sykkelrytters seier.`

I Roma, langt nede under jorda, står et vrak av en hvit telefon med fettflekker, ansiktets sved og heftplaster. Telefonen har tilhørt en berømt kvinne som hennes siste - smertefulle - forbindelse tilbake til den tvetydig kjønnede verden det var blitt hennes jobb å personifisere gjennom myten «Marlene».

Av SUZANNE BRØGGER
Hva koster det å være sexsymbol og å skulle leve som sådan på andres vegne? «Jesus died for somebody's sins - but not mine» sang den nå gjenkomne Patti Smith en gang. For er det mulig at andre mennesker kan leve vårt liv for oss og for eksempel som Jesus ta våre lidelser på seg? Det står i Bibelen at Gud sendte sin sønn og så videre, og det lyder godt, men er vanskelig å tro.
· · Likevel feiler det ikke troen noe, når det gjelder den siste nye Guds storhet og betydning for våre liv. Når Bjarne Riis i den gule trøya fører «oss» i mål, høynes våre liv ved dette, hevdes det fra alle kanter - fra minister til menigmann. Altså, vi blir alle større og sterkere ved en sykkelrytters seier. Bjarne Riis har hevet lidelsens terskel for oss alle sammen, slik at vi nå kan - eller burde kunne - utholde mer smerte. Det er utholdenhet det gjelder, får vi vite. Men har danskene som storforbrukere av smertestillende nervemedisin rett til å hylle sykkelrytterens målbevissthet, og kalle ham «vår» og seieren for «vår»?
· · Slik spurte Karen Blixen, da hun etter krigen ble bedt om å forfatte et par hyllingslinjer til et minnesmerke over falne frihetskjempere. Hun kunne ikke umiddelbart finne på noe, men fant fram til grunnen: At vi kanskje ikke hadde rett til å hylle og derved snylte på frihetskampen, når Danmark i så mange år hadde stått for den stikk motsatte holdning og ført en politikk som ikke var kampens, men snarere en konsolidering av dansk identitet på annet vis.
· · Det kan stilles mange spørsmål ved «det stedfortredende liv» og svarene blir mer presserende jo flere som sitter i sofaene og zapper, mens andre lider, elsker, kjemper, hopper og springer, ror og sykler - for oss.
· · Imidlertid er det noe helt grunnleggende ved «det stedfortredende liv», som vi aldri kan komme bort fra. I og med at vi «bare» er mennesker, vil vi aldri være allmektige, ensidige, fyllestgjørende. Uansett hvor bevisste og våkne vi er, vil ingen kunne realisere alle sine muligheter. Det bor en skap-syklist i oss alle - alltid på vei til å falle.
· · Derfor vil myten aldri dø. Eventyret om helten. Den største av oss alle - Odyssevs - opptrer i øyeblikket på en utstilling i Roma, Palazzo delle Esposizioni, «Myten og Minnet», vaser og skatter samlet fra museer i hele verden, men især på bakgrunn av nye funn fra keiser Tiberius' tid ved hulen i Sperlonga. De gamle romerne har vært ivrige Odyssevs-dyrkere, for de visste at hvis man vil nå langt her i verden, og det ville romerne, så er makt og storhet ikke nok, kløkt og snedighet må til. Funnene i Sperlonga illustrerer nemlig kampen mot Polyfemos og Skylla, den livsfarlige vannymfen.
· · Det evig-eggende ved Odyssevs' kamp er at den foregår - ikke i kilo, meter eller minutter - men i forhold til det farligste av alt: det kvinnelige. Like fra Kalypso og trollkvinnen Kirke, som forvandler menn til svin og Kharybdis, denne havets lukkemuskel, som suger ned og spyr ut - til en nedstigning i dødsriket.
· · I museumsbygningens underste etasje materialiseres - så tilfeldig at det likner en tanke - Marlene Dietrich. Man stiger ned i kjelleren og bak et svart teppe åpenbares «dødsrikets» glans, et sirkulært svart rom som uterus eller grav. Her møter vi divaens mange androgyne masker og uniformer, både den amerikanske militæruniformen, den hvite satengsmokingen med høy hatt, glitter og gjennomsiktighet under breitschwanzpels og et sjokk av en kjole i gule svanefjær.
· · Bagasjen, når myten skulle reise, var en hel flytteforretning, og sminkeboksen - en verktøykasse som var en bedre murmester verdig. For et skurekoneslit å holde myten levende! Med stålsatt, profesjonell prøysserånd frammanet denne offisersdatteren bildet av kvinnen som mål for mannens begjær og skrekk.
· · Der ligger hennes skisse av den siste stuen i Paris, hvor hun lå i årevis: rullestol, TV, spillebord, medisinbord. Og det mest rørende: telefonen, den siste tråd tilbake til den verden hun hadde underholdt, og telefonboka med alle de hjelperne som nå skulle til for å holde myten oppe på stylter, telefonnumre som hun har skrevet hulter til bulter med like stor vekt: ambulanse, parfymehandler, X-ray, skjønnhetssalong, hudspesialister, plastikkirurger og leger, levende og døde, fordi hun overlevde de fleste.