Natur eller kultur?

Av CHRISTOPHER HALS GYLSETH
-I den allmektige Guds navn, ved hele det himmelske hoff, ved den hellige, guddommelige kirken, forbanner jeg dere hvor enn dere går, og dere skal være forbannet, (...) til dere forsvinner fra ethvert sted på jorden.» Denne kraftsalven ble avlevert av biskopen av Lausanne, der han sto ved bredden av Bern-sjøen i Sveits en dag i året 1451. De forbannede var en koloni blodigler som hadde tilhold i sjøen - og som var sterkt mislikt av befolkningen på stedet. Blodsugerne hadde derfor - før biskopen skjelte dem ut - i fullt alvor blitt innstevnet for retten, og et stort domsapparat var blitt satt i gang.
Denne prosessen nevnes, sammen med flere liknende saker - angående rotter, termitter og andre - i boka «Ny økologisk orden», av den franske filosofen Luc Ferry. Her brukes disse lett bisarre rettssakene til å belyse et før- eller ikke-humanistisk syn på naturen, i den forstand at skadedyrene faktisk ble betraktet som likeverdige, juridiske vesener overfor menneskene, og blant annet fikk egen forsvarer.
· · Ferry mener å se en parallell til dette i deler av dagens økologiske tenkning, som han også tar for seg. Den såkalte «dypøkologien» - med inspirasjon fra blant andre Arne Næss - er den grenen som går lengst i å vektlegge naturen som overordnet alle enkeltinteresser, og særlig menneskenes. Forfatteren stiller seg kritisk til dypøkologien, og mener å gjenfinne mye av 1930-tallets udemokratiske patos, med den bastante kritikken av vestlig sivilisasjon, i denne mest ekstreme grenen av økologien. I dypøkologien skilles det mellom «grunn» og «dyp» økologi. Den førstnevnte er reformistisk og trinnvis, mens dypøkologien er kompromissløs på økosystemets vegne, og mener at naturen må beskyttes - uansett.
· · Dette medfører, slik Ferry ser det, en sterk nedvurdering av det menneskelige, og av humanismen som verdisyn. Det er det grunnleggende udemokratiske elementet Ferry misliker, og han advarer i tillegg mot å redusere det særegent menneskelige til ren natur slik den såkalte sosiobiologien gjør det. Særlig det siste er verdt å merke seg, i en tid da genetiske og biologiske forklaringsmodeller snikende griper om seg. Enten dette dreier seg om tendensiøs kjønns- eller «rase»-basert IQ-forskning, eller vår tukling med det genetiske, så er hovedsaken at vi, ved å redusere oss selv til rene naturvesener, mister det positivt humanistiske på veien. Naturen er som kjent nådeløs, og verdier som omsorg og empati står faktisk i fare hvis vi glemmer at vi er noe mer enn bare naturvesener.

© Dagbladet