Den største, uansett

Av CHRISTOPHER HALS GYLSETH
Førstkommende fredag vil massene gå fra konseptene på en kino nær deg. Trampeklapp og bifallsrop vil runge, og luftrommet vil formørkes av popkorn. Unge mennesker vil gi seg hen i en sanseløs orgie av lyd og bilder, og alle vil de ekstatisk messe et forjettet navn. Deretter vil vår alles helt materialisere seg på lerretet, og salen vil forvandles til en veritabel heksegryte av uartikulert primal-tilbedelse. Med andre ord: Arnold Schwarzenegger er tilbake, og vi - fansen - ser fram mot premieren på filmen «Eraser» som var det lønningsdag og julekvelden samtidig. Og tvil ikke - de ovennevnte scenene er hentet fra en nært forestående virkelighet. Alle som overvar premieren til «Terminator 2» kan fortelle om liknende tumulter. For Arnold er den største, uten sammenlikning overhodet. · ·Men hvordan det har blitt slik - hvorfor en østerriksk kroppsbygger er den fremste blant verdens superstjerner - se, det er ikke lett å svare på. Fra en negativ synsvinkel kan ovennevnte Arnold-hysteria sikkert betraktes som en del av tidas «brød og sirkus»-tendenser - som et bilde på en dekadent tids perverse interesse for voldelig, eksessiv underholdning. Dette kan kobles sammen med en generell pessimisme på tidsåndens vegne, slik noen har sammenliknet Vestens tilstand med det vaklende Romerriket. Altså: «Så lenge massene får popkorn og Arnold, er de fornøyde!» Et slikt forenklet syn faller imidlertid på sin egen urimelighet, siden fenomenet Schwarzenegger er langt mer fasettert enn som så. · ·Til forskjell fra andre, sammenliknbare filmstjerner - ikke minst Steven Segal eller Jean-Claude van Damme - har Arnold som kjent en befriende, selvironisk vinkling på sine roller, som de siste årene har gitt ham en helt særegen dimensjon innen sjangeren. Samtidig makter han det kunststykke å la macho-rollen og selvironien gå opp i en egen, høyere enhet - idet hans uhøytidelige holdning ikke går på barskheten løs, men faktisk bare gjør ham enda større i tilskuernes øyne. Arnold blir altså sin egen parodi - til og med sin egen uttalte parodi - og nettopp her ligger mye av det geniale. Slik henvender han seg nemlig til et langt større publikum enn en mer endimensjonal figur ville greid. · ·Hovedpoenget er ikke - slik noen ser det - at Arnolds ironi og mangesidighet er et uttrykk for en holdningsløs tid, der alt flyter og alle ikler seg roller. Nei, poenget er at Arnold appellerer til en rekke forskjellige mennesker, alle på én gang. Og dessuten, enten man kaller ham ikon for vår tid eller stupid voldsromantiker - den største er han uansett. Vi gleder oss til fredag.

© Dagbladet