Kan en historiker som slår vitser om gasskamrene, være troverdig når det gjelder folkemordet på de europeiske jødene? Dette usannsynlige spørsmålet reiser en viktig debatt om historie, politikk og ytringsfrihet.

`Parfymert mord`

Alle har vært med på det: Læreren skriver en påstand på klasseværelsets tavle. Plutselig skjærer krittet ut, og det oppstår en lyd som går gjennom marg og bein. Lyden sender gnister av ubehag nedover ryggsøylen. Var det krittet eller påstanden? Slik har mange opplevd den debatten om holocaust som de siste ukene har gått i Dagbladets spalter. En av grunnene: Dette dreier seg ikke om gjengrodde stier, men om åpne sår.

Av JOHN O. EGELAND
· · Den britiske ekstremisten og historikeren David Irving (han karakteriserer seg selv som «moderat fascist») har stått i sentrum i denne debatten. Som politisk figur er Irving blant de aller ynkeligste. Han elsker å la seg hylle av gamle og nye nazister. Han har forståelse for «mennesket» Adolf Eichmann, men slår vitser om gasskamrene og jødenes dumhet.
· · Samtidig skriver Irving bøker om sentrale nazifigurer hvor framstilling, metode og argumentasjon har en akademisk form. Dette dobbeltspillet gjennomføres i konsekvent regi, og har gitt ham en høy internasjonal medieprofil. Irving er en historisk alkymist, i utrettelig virksomhet for å omskape brunt til hvitt. Derfor er han også en frontfigur i en internasjonal bevegelse som hevder at holocaust aldri fant sted. Denne bevegelsen er meget aktiv og når bredt ut, ikke minst gjennom effektiv bruk av Internett.
· · Det er Irvings politiske formål som er kjernen i debatten, ikke ytringsfriheten eller retten til å fortolke historien på ny. Historiske revisjoner skal og må foregå kontinuerlig. Etter bruddet med Danmark i 1814 hadde tidas nasjonale krefter behov for å framstille samlivet med København som en 400 år lang og ravnsvart natt. Nå er historikerne enige om at det danske herredømmet i europeisk sammenheng var en sommernatt. Og det er bare noen uker siden Lund-kommisjonen leverte bidrag som gjør at vår nærmeste historie må skrives om. Ny kunnskap skal kunne endre vår forståelse av historien. Debatten skal være åpen og fordomsfri.
· · Men det er ikke likegyldig hva som er grunnlaget når historien skal skrives om. Eller hvem som fører pennen. Er bødlene - eller medløpere som Irving - like troverdige som ofrene? At historie er et fag hvor politiske og ideologiske vurderinger alltid vil være til stede, betyr ikke at utøverne er hevet over grunnleggende vitenskapelige krav. Politiske motiver skal ikke styre resultatet. Den som tror på - eller forherliger - en totalitær ideologi, har allerede i utgangspunktet brutt med det som er uavhengig forskning og historisk forståelse.
· · Det er naturlig og nødvendig at spørsmålet om ytringsfriheten blir reist i debatten om holocaust-forskningen. Flere land har lover som gjør det straffbart å hevde at jødeutryddelsen ikke fant sted. Dette er ikke bare et politisk blindspor som skaper martyrer med hakekors, men er dessuten klart i strid med ytringsfriheten. Den handler også om retten til å framsette politiske ytringer som mange vil oppfatte som grovt krenkende. Det er prisen som må betales.
· · Samtidig skal vi ikke glemme at ytringsfriheten har en kvalitativ side. Denne friheten innebærer ikke at vi skal betrakte alle ytringer som likestilte, sanne eller verdifulle. Etter at en mening er ytret, har den ikke noe spesielt vern. Da må den stå på egne bein.
· · Flammen fra konsentrasjonsleirenes krematorier er det viktigste symbolet på bestialiteten i vår tid. Det handler om årsakene til sivilisasjonens sammenbrudd, og kan derfor ikke arkiveres eller overlates til historikernes lukkede krets. Det går spor av støvlehæler direkte fra Auschwitz, Treblinka og Sobibor til krigene i Jugoslavia. Nazilederne parfymerte sitt folkemord gjennom begrepet «den endelige løsningen». I Jugoslavia er metoden modernisert og heter nå «etnisk rensning». Det er denne kontinuiteten vi må lære av.