Både folket og ledende politikere vil at innvandrer-og flyktningpolitikk skal stå sentralt foran neste års valgkamp. Hva vil de egentlig med debatten?

`Gode nordmenn`

Etter kommunevalget i 1995 lovet sentrale norske politikere at Carl I. Hagen ikke skulle få så lett spill en gang til. Nå skulle vi ta den ordentlige debatten om det flerkulturelle Norge, sa de. Men det skjedde lite. Tør de, kan de og vil de føre en reell debatt om dette før 97-valget?

Av ØYVIND TØNNESSON
Det sitter en mann på et kjøkken, i en leilighet i et borettslag i utkanten av Oslo. Han kjederøyker, men du ser det ikke fordi han har trukket gardinene for alle vinduene. - Det er fordi det er så kaldt i Norge, forklarer han, og han burde vite hva han snakker om etter å ha bodd her i ti år.
· · Han er arbeidsløs. Ikke fordi han ikke kan noen ting, og ikke fordi han ikke har lyst på lønnet arbeid, men fordi han har et fremmedartet navn og snakker norsk med en aksent som blir mer utpreget jo lenger han sitter utenfor det norske samfunnet og røyker. Kanskje kommer han også til å forbli arbeidsløs fordi livet er blitt en lidelse som han ikke klarer å få et eget fast grep på.
· · Han er en av «dem» - en innvandrer, flyktning, fremmedkulturell, eller hva pokker du nå velger å kalle de av dine naboer som ikke snakker et norsk som figurerer på listen over norske dialekter. Og han har barn som det om få år kan bli enda vanskeligere å sette i bås, men som hutrer like mye som han selv når det blåser kaldt i det norske samfunnet.
· · Det er disse menneskene blant oss det må handle om, dersom norske velgere og politikere gjør valgkampen foran neste års stortingsvalg til en kamp om innvandrer- og flyktningpolitikk. Det bør bli en debatt om fattigdom, om levekår i storbyene, og om hvilken plass mennesker av pakistansk, gambisk eller iransk opphav skal ha på arbeidsmarkedet, og i norsk politikk og kultur.
· · Innvandrerdebatten er en kontinuerlig kulturkamp. Den dreier seg om å få nordmenn - på samme måte som briter og amerikanere - til å akseptere det som naturlig at mange kolleger og naboer snakker språket deres med aksent. Den dreier seg om å endre arbeids- og bomiljøer slik at det blir mer nærkontakt mellom gamle og nye landsmenn og -kvinner. En slik kulturkamp må nødvendigvis ta tid, ikke bare fordi Arbeiderpartiet og Høyre må konkurrere med Fremskrittspartiet om velgere som preges av nasjonalistisk endringsvegring, men også fordi politiske redskaper som lovgivning, institusjonsbygging og bevilgninger har usikker effekt på folks sinnelag.
· · Likevel må Gro Harlem Brundtland, Thorbjørn Jagland, Jan Petersen, Anne Enger Lahnstein og alle kollegene deres diskutere bruken av de redskapene de har. Det er ikke nok at de i moralsk indignasjon sammen slår verbale slag mot Carl I. Hagen og hans menn. De må diskutere hvilke konsekvenser arbeidsmarkedspolitikken, sosialpolitikken, utdannings- og kulturpolitikken kan få for det flerfargede norske folk. Og det er ikke farlig om de blir litt uenige.
· · Thorbjørn Jagland varsler at hans nye partiprogram vil romme en rekke nye tiltak for integrering av flyktninger og innvandrere. De tiltakene kommer til å koste mange penger, og man trenger ikke være noen stor spåmann for å se at det ligger an til konkurranse mellom Jan Petersen og Carl I. Hagen om hvem av dem som klarest går mot slik offentlig pengebruk. Det som da må diskuteres konkret, er hvordan man kan oppnå like gode eller bedre resultater for de menneskene det gjelder med en billigere politikk.
· · Viktigst er det at politikerne - og de ledende massemediene - ikke bare omtaler tall og grupper. Vi står nemlig overfor mennesker av kjøtt og blod, som uansett hva vi gjør vil være med og påvirke livskvaliteten til hver og en av oss. Derfor blir det også nokså meningsløst å kalle debatten for en debatt om «innvandrer- og flyktningpolitikk». Det handler om politikk i sin brede alminnelighet, og om at alle gode nordmenn har et ansvar. Bare ved å ta dette ansvaret - som nabo, medelev, kollega, arbeidsgiver eller politiker - blir vi gode nordmenn her i landet.