Gro er ikke lenger lykkelig med rollefordelingen mellom seg selv og Thorbjørn Jagland. Da lukter det maktskifte.

`Sprekker i idyllen`

Det mest brennbare spørsmålet i norsk politikk for tida er om vi får et statsministerskifte i høst. Etter gårsdagens intervju med Gro Harlem Brundtland her i avisa vil ikke spekulasjonene bli mindre. De vil tvert imot forsterkes, og det med god grunn. For Gro har selv bidratt til det.

Av ARNE FINBORUD
Nå skal man være varsom så man ikke koker suppe på en spiker, og jeg er pinlig klar over at alle spådommer om Gros avgang må bygges over revehiets mange utganger. Men det kan nå konstateres at Gro ikke har benyttet de mange anledningene hun nå har hatt til å legge denne ballen død. Det kunne hun ha gjort på sin pressekonferanse i juni, og hun kunne ha gjort det i intervjuet med Dagbladet i går. I juni holdt hun alle muligheter åpne, med det resultat at spekulasjonene bare fortsatte. Og i går fyrte hun selv opp under debatten.
· · På Dagbladets spørsmål om rollefordelingen mellom henne og partileder Jagland går riktig bra, svarte hun rett ut benektende. Hun er ikke alltid like happy med den, sa hun. Ofte mener hun det er riktig at partilederen står fram, og at symbolverdien etter hvert overføres til Jagland. I klartekst må det bety at Jagland mer og mer skal profilere partiet.
· · Uansett hvordan vi tolker disse svarene, er det første gangen det blir sagt fra øverste hold at dagens rollefordeling mellom Gro og Thorbjørn ikke er så idyllisk som de begge hittil har framstilt den. Dernest sier hun at det heretter må være Jagland som skal være den politiske frontfiguren i partiet. Det er vanskelig å tenke seg at dette kan gjennomføres uten at han også er statsminister. For det er jo regjeringen som er det politiske sentrum, det er her partiets politikk skal settes ut i livet. En statsminister for Arbeiderpartiet som spiller politisk annenfiolin, er brudd på alle tradisjoner, og er på mange måter en meningsløshet.
· · Det er snart fire år siden Gro av personlige grunner frasa seg vervet som partileder. Men EU-kampen gjorde at hun holdt et fast grep i de politiske tøylene. Medlemskap i EU var en nasjonal sak med statsministeren som det naturlige samlingspunktet. Men så har norsk politikk falt tilbake til et mer normalt leie, og da melder også spørsmålet seg om Arbeiderpartiet skal tilbake til sitt vanlige mønster for ledelse. I praksis betyr det at partilederen også er statsminister. Nå ser vi bare de helt naturlige følgene av at partiet har hatt en programprosess med Jagland som leder. Partiprogrammet blir nå det sentrale politiske dokumentet fram mot valget med Jagland som frontfigur i markedsføringen. Etter valget skal det så settes ut i livet. En rolle i skyggen av det politiske sentrum vil ikke passe Gro. Det vet alle som kjenner henne. En slik rolle skal da heller ikke landets statsminister ha. Ingen ting er henne mer fjernt enn nettopp det.
· · Det var på sin pressekonferanse like før jul i fjor at Gro satte Jagland på venteliste som statsminister. I realiteten satte hun seg selv samtidig på oppsigelse. Spørsmålet har siden vært hvor lenge de begge kan tåle slike posisjoner. Det er verst for Jagland. Han kan ikke gå på gras i evighet. Mange synes å mene at Gro selv bestemmer når hun vil gå av. Jeg er ikke så sikker på det. I Arbeiderpartiet er det partiledelsen som bestemmer. Og hvis kretsen rundt Jagland, og dermed han selv, begynner å bli utålmodige, er løpet kjørt. Med gårsdagens Dagblad-intervju er sannsynligheten for et høstskifte rykket nærmere. Myten om den idylliske arbeids- og rollefordelingen mellom Gro og Thorbjørn har fått seg en knekk. At det er Gro selv som avliver den, gjør ikke saken mindre interessant.

Les Dagbladets intervju av statsminister Gro Harlem Brundtland!