Journalistikken i vårt land preges av at Norge i internasjonal sammenheng er en politisk idyll. Men den rådende medieideologien krever også at vi viser fram rovdyr. Finnes det en annen vei?

`Presse på jakt`

Norske journalister er jegere i Hakkebakkeskogen. På den ene siden skal de ta hensyn til folkets ønske om harmoni og lavt konfliktnivå. På den annen side krever yrkets rådende ideologi at de nedlegger byttet, smått som stort. Begge deler kan være årsak til at journalister opptrer i flokk.

Av JOHN OLAV EGELANDMed en viss zoologisk treffsikkerhet har SV-leder Erik Solheim framsatt påstanden om at politiske journalister i Norge beveger seg i stim. Han har fått støtte av sjefredaktør Steinar Hansson i Arbeiderbladet som mer litterært (Hamsun) snakker om pressefolk som «det ville kor». Hansson ser tegn til lys i tunnelen fordi Verdens Gang nå inntar det han kaller nyreaksjonære standpunkter utenfor «den liberale grenselinje». Hansson gleder seg over at dette gir oss et mer variert pressebilde. ·· Det spørs om det er så mye å juble over. Politiske standpunkter bør som kjent også veies etter kvalitet. Men, la gå. Det er ikke noe nytt at norske journalister opplever den idylliske norske virkeligheten som grå. Trykket på kjelen er jo større i den store verden. Mens andre land holder på å revne under abortstriden, er den hos oss nærmest en kulturdebatt. Det har vist seg håpløst å gjøre markedsliberalismen til en brennende tornebusk. EU-stormen er omdannet til noe bortimot havblikk. Boligdebatten handler om vedstabler, harebikkjer og urinale svev. Osv. ·· Vi er så få her i landet og tror ikke på dem som bærer megafon på torget. Det er rett og slett en mangel på ideologiske konflikter. I dette vakuum er det kanskje ikke så uforståelig at en del pressefolk utvikler et flokkinstinkt. Et lavt konfliktnivå innebærer at politikkens personlige element både blir viktigere og skaper mer spenning. ·· Når vi nå ser tegn på et skjerpet politisk klima og debatt mediene imellom, kan det ses i sammenheng med at det er sprekkdannelser i idyllen. I særlig grad gjelder det innvandringsdebatten hvor det stadig lempes forurenset brenne på glørne. Men ennå gjelder at det meste av norsk presse vandrer på harmoniens vei, ikke minst lokalt og regionalt. Likevel samsvarer dette dårlig med utviklingen av journalistikken som profesjon med selvstendig ideologisk plattform. Etter bruddet med partiene har norsk presse i økende grad utviklet en maktkritisk holdning. Dette har gitt mange gode resultater: Fallskjermer er blåst ned, offentlig og privat udugelighet er avslørt, økonomisk grådighet hengt ut og politisk bakspill eksponert. Det kritiske prosjektørlys er uunnværlig når det gjelder å holde samfunnet åpent. ·· I bestrebelsene på å skape et skille mellom hvitt og svart, er det lett å gå vill. Derfor er det ikke uvanlig at journalister forveksler en kritisk holdning med kritikk. Kritisk journalistikk består i en uavhengig gransking av kilder og kjensgjerninger. Da kan ikke konklusjonene være gitt. Det er nå en gang slik at den svake part av og til er skurken. Men når det maktkritiske ideal forvrenges, kan integritet lett forveksles med fiendtlighet. Det blir lettere å ta utgangspunkt i at alle makthavere har svarte hjerter og suspekte motiver. ·· En av grunnene til at mange aviser i den vestlige verden opplever stagnasjon eller nedgang i opplaget, kan nettopp være at de er i utakt med lesernes behov og virkelighetsoppfatning. Folk vil ha vaktbikkjer, men de vil også oppleve at de er en del av et fellesskap og at de felles erfaringene er viktige. De vil kobles på, ikke av. Men ofte er budskapet de får at verden ikke kan forstås, endres eller kontrolleres - bare utholdes på armlengdes avstand. ·· Det er tegn som tyder på at politisk spillteori og misforstått maktkritikk er på retur. I økende grad legger mediene vekt på å gå inn i de politiske sakene og beskrive konsekvensene for folks liv. Debatten om barns oppvekstvilkår, ungdomsvolden, miljøskatt og energipolitikken er eksempler på det. ·· Dette vil ikke minske presset på politikere og andre makthavere. Gjennomboring av sakenes innhold vil gi flere avsløringer enn før. Men også mer kunnskap.