Flytt blikket fra korsettet

Av FREDRIK WANDRUP
Pål Gerhard Olsens utfall mot den suksessrike Anne Holt er i overensstemmelse med et rituale. Når en kunstner er blitt tilstrekkelig bejublet, dukker en tilsynelatende ensom djevelens advokat opp med det motsatte budskapet.
Dette ritualet er på samme tid befriende og urettferdig. Olsens kronikk om norsk kriminallitteratur er befriende fordi den stiller spørsmål, reiser tvil, maner til kritikk. Samtidig er den urettferdig, fordi den kamuflerer enkelte av de viktigste elementene i for eksempel Anne Holts forfatterskap, blant annet at det rommer en utvikling. Det er et langt sprang fra den detektimeaktige avslutningen på debutboka «Blind gudinne» til den langt mer raffinerte avslutningen på «Demonens død».
· · Olsens angrep på det han kaller «en tyngende konservativ venneforening» for norsk krim, rammer bare delvis. I utgangspunktet fungerte nok Rivertonklubben konservativt. En av de toneangivende i miljøet, André Bjerke, var knapt noen tilhenger av eksperimentell krim. Denne utviklingen er snudd. Lista over prisvinnere de siste åra viser at den gylne revolver er gått til forfattere som langt på vei sprenger seg ut av det korsettet Pål Gerhard Olsen skriver om. Men selvsagt også til folk som holder seg til sjangerens konvensjoner.
Bredde er med andre ord et mer dekkende ord for utviklingen av nyere, norsk krim enn det Olsen kaller «strenge begrensninger». Men leserne synes å være langt mer tiltalt av kriminalromaner som innfrir deres forventninger til mysterium/etterforskning/oppklaring enn av krimromaner som bryter ut i nye, kreativt anarkistiske spor. Og forlag, bokklubber etc. liker bøker som appellerer til leserne.
· · Likevel ligger det en sterk utfordring i Olsens oppfordring til å stille seg tvilende til sin egen form og forsøke å yte sine sujetter sterkere motstand. Begrepet kriminalroman gir i dag få begrensninger, bortsett fra at de fleste forsøk i sjangeren har visse sosiologiske og psykologiske fellestrekk. De handler nesten alle sammen om grenselandet mellom det akseptable og det uakseptable i et samfunn. Og de fleste av dem henter mye av sitt dramatiske driv ved å skildre mennesker som presses til sine yttergrenser.
Men ikke glem at moderne norsk litteratur byr på bøker som, uten å kalle seg kriminalromaner, bryter konvensjoner på en fascinerende måte; fra Aksel Sandemoses «Det svunne er en drøm» til Bergljot Hobæk Haffs «Renhetens pris», fra Øystein Lønns «Thomas Ribes femte sak» til Jan Kjærstads «Rand». Det er mer interessant å undersøke vekselspillet mellom krim/ikke krim i dette landskapet enn å irritere seg blindt over at enkelte dyktige, men kanskje ikke nyskapende forfattere har appell til lesere og kritikere.

© Dagbladet