Det var en tid da borgerskapet skalv og børsen gikk i kjelleren når Arbeiderpartiet la fram sine programmer. Men i går ble det mer stø kurs enn ny kurs.

`Myk i kantene`

Aldri har det vært større interesse for et nytt partiprogram. I går sprengte vi pressefolk et møtelokale i Folkets Hus da Thorbjørn Jagland presenterte Arbeiderpartiets program. Interessen skyldtes først og fremst det faktum at dette dokumentet er dømt til å bli regjeringsprogram for neste stortingsperiode - nesten uansett utfall av valget. Vi ventet ingen overraskelser, og fikk dem heller ikke.

Av ARNE FINBORUD
Selvsagt ble dette Thorbjørn Jaglands dag. Han hadde både manus, regi og eneste rolle. Bare musikken overlot han til andre. Programmet bærer hans stempel, men er samtidig så pass løst i kantene og rundt i formuleringene at også Gro kan regjere på dette. Unntaket kan være den sterke vekten på statlig eierskap som programmet legger opp til. Det er kommet signaler fra Gro som tyder på at hun er mer villig til å selge unna statens bankaksjer enn Jagland er.
· · Men dette er først og fremst en videreføring av den såkalte moderniseringslinja Jagland har vært fremste arkitekt for og som Gro har hatt entreprisen på. Men det er også verdt å merke seg at Jagland la hovedvekten på den såkalte bærekraftige utviklingen med mye miljøretorikk i sin tale til landsstyret i går. På pressekonferansen etterpå brukte han Grønn skattekommisjon som politisk veiviser, men var ellers lite konkret i enkeltsaker. Derfor var Erik Solheim raskt ute i radioen med å fordømme hele miljøavsnittet i programmet.
· · «Samråderett» er det nye bumerket på Arbeiderpartiets program, og det er nesten like intetsigende som de fleste slagord. Dessuten er det tungt. Men programmet legger stor vekt på fellesskapets løsninger og samfunnets rolle på viktige områder. I så måte er dette et solid sosialdemokratisk dokument. Men Jagland viker tilbake for den styrende, statlige hånd, og bryter dermed med partiets fortid. Eierskapet i bankene skal ikke brukes til statsdirigering. Bankene vil likevel være seg sin samfunnsoppgave bevisst, fordi eierstrukturen forplikter dem til å praktisere en snillere form for kapitalisme. Det gjenstår å se hvordan dette vil virke, for her kan Arbeiderpartiet være farlig nær naivitet. Det er jo forunderlig hvordan partiet plutselig spente et ideologisk tak over bankkrakket. Da staten høyst ufrivillig fikk bankene i fanget, ble statlig eierskap et politisk prinsipp.
· · Dette blir ett av Høyres angrepsmål i valgkampen. Per-Kristian Foss var raskt ute med å vinke med skattevimpelen i går. Det er Høyres redningsplanke. For det er klart at dette programmet ikke er noe opplegg for skattelettelser. Men det er heller ikke det motsatte. Hvis den økonomiske veksten fortsetter, vil den finansiere de økte offentlige utgiftene som må komme innen eldreomsorg og helsesektoren. Dette er vel utgifter Høyre også må finne dekning for, men det partiet er jo i den heldige situasjonen at det kan lage program uten risiko for at det skal settes ut i livet. Høyre har sjelden vært lenger unna regjeringsmakt enn i dag, etter at også Lars Sponheim denne uka har gravlagt sitt samarbeidsprosjekt med Høyre. Nå skal sentrumsalternativet kjøres fram med Kjell Magne Bondevik som statsministerkandidat.
· · Jagland understreket i går at bare et samarbeid mellom sentrum og venstresida kan redde hans partiprogram. Han deler jo fortsatt norsk politikk opp etter høyre-venstre-aksen. Nå kommer ganske sikkert også Senterpartiet til å vende mange tommeler ned for dette programmet. Anne Enger Lahnstein kan fortsatt drive valgkamp på saker etter den såkalte EU-dimensjonen. Et par meningsmålinger denne uka tyder på at hun kan lykkes med det nok en gang. Men etter valget må mye være glemt. Norske politikere har nå en gang en velutviklet evne til å justere seg etter terrenget. Da skal makt utøves og støtte innhentes. Det vil også prege en så maktorientert politiker som Thorbjørn Jagland.