Drapene og seksualovergrepene i Belgia opprører en hel verden. Kan vi tro at norske barn lever i mindre fare for å bli ofre for slike grusomme forbrytelser?

Ikke lukk øynene
STOCKHOLM (Dagbladet): Sommeren 1983 forsøkte rasende mennesker å velte Svartemarja som rullet opp utenfor rettslokalene i Bergen. I bilen satt en pedofil drapsmann på vei til varetektsfengsling for voldtekt og drap på en liten nabopike. Politiet fant den savnede småskolejenta nedgravd i drapsmannens hage og det oppsto den reneste lynsjestemning over hele landet.

Av GUNNAR RINGHEIM
I likhet med den aktuelle saken i Belgia rettet folks raseri seg mot myndighetene, som hadde sluppet ut en seksualovergriper uten noen form for kontrolltiltak.
Drapsmannen i Bergen var dømt fem ganger tidligere for overfall og voldtekt av mindreårige jenter. Ett av ofrene overlevde så vidt. Til tross for et slikt rulleblad, ble mannen løslatt uten vilkår. Som ei udetonert bombe vandret han rundt i et intetanende nabolag. Inntil han voldtok på nytt - og drepte.
· · I kjølvannet av tragedien i Bergen oppnevnte regjeringen et sakkyndig utvalg: «Seksualvoldutvalget vedrørende sedelighetsforbrytere og deres ofre.» Bak forslaget sto Justisdepartementet og Sosialdepartementet. Landets fremste eksperter ble håndplukket til å sitte i seksualvoldutvalget. Daværende justisminister Mona Røkke begrunnet oppnevnelsen med behovet for å sikre samfunnet og den enkelte borger mot tilbakefallsfarlige seksualovergripere. Utvalget skulle også vurdere hvilke behandlingstiltak og kontrolltiltak som burde settes inn.
· · To år og tolv møter seinere ble seksualvoldutvalget lagt ned, uten resultater på grunn av manglende politisk oppfølging. Dermed forsvant også det eneste tilløpet vi har sett til en helhetlig norsk seksualvoldpolitikk.
· · Fortsatt finnes det ikke noe system for å hindre at tilbakefallsfarlige seksualforbrytere begår nye overgrep. En mindre gruppe på 15-20 personer idømmes årlig sikring, som innebærer oppfølging og tilbud om behandling. Men dette monner lite når vi vet at det hvert år dømmes 200 menn for seksuelle overgrep i Norge. 50 gjør seg skyldige i voldtekt, 150 forgriper seg på barn. Et stort antall er tilbakefallsfarlige. De aller fleste får ingen terapi. De soner sin straff, og snakker verken med ansatte eller innsatte om hva de er dømt for. Ofte lyver de på seg andre forbrytelser, for fremdeles gir seksuelle overgrep lavstatus i fangesamfunnet. Når seksualforbryteren løslates, har han ikke fått særlig bedre selvinnsikt. Han slippes ut uten å ha fått hjelp til å kontrollere følelseslivet sitt. Statistikken sier at han kommer til å voldta igjen. Hvordan kan det forhindres?
· · Tida må være moden for å innføre soningskontrakter for alle seksualvolddømte. Betingelsene for løslatelse må være at overgriperen har vært gjennom et rehabiliteringsprogram. Før han slippes ut, må domstolen foreta en vurdering av gjentakelsesfaren. Hvis konklusjonen er negativ, må retten ta stilling til hva slags oppfølging eller overvåking den straffedømte skal bli gjenstand for.
· · På tog, busser, arbeidsplasser og gater har det de siste dagene haglet med forslag om hva samfunnet bør gjøre med mennesker som forgriper seg seksuelt på barn. Slike forbrytelser vekker et avsindig raseri i oss. Det skal vi være glade for. Det er et sunnhetstegn, som betyr at vi ennå ikke helt har latt oss innhylle i likegyldighetens slør.
- Verst er det hvis vi vet og likevel snur ryggen til, understreket også Interpols representant fra talerstolen da verdenskongressen mot seksuell utnyttelse av barn ble åpnet i Stockholm.
· · Men vi nordmenn vegrer oss for å kontakte politiet hvis vi oppdager at barn i nabolaget utsettes for seksuelle overgrep, viser Redd Barnas ferske MMI-undersøkelse. Enda vanskeligere synes vi det er hvis asiatiske barn er ofre for en norsk barnesexturist. Da ville bare 13 prosent gå til politiet med saken, viser MMI-tallene.
· · Verdenskongressen pålegger nå deltakerlandene innen år 2000 å legge fram dokumentasjon på tiltak som sterkt reduserer seksuelle overgrep mot barn. Alt tyder på at norske myndigheter vil intensivere sitt arbeid for å stoppe seksualforbryterne. Et viktig bidrag fra oss andre kan være å bruke raseriet vårt konstruktivt. Til å melde fra når vi vet. I stedet for å lukke øynene.

© Dagbladet