Skål for skulpturen!
Av HARALD FLOR
Fra i dag kommer hovedstaden til å stå i skulpturens tegn, og Norsk Billedhoggerforening feirer sine 50 år med en rad utstillinger. Oslo kommune skal hylle de jubilerende skulptørene i Rådhuset, og der vil det skåles på standens kunsthistoriske grunn.
Foreningen ble til i den samme gjenoppbyggingens periode og samholdets ånd som hovedstadens rådhus skulle krone med sine utsmykninger inne og ute. Nils Flakstad, Anne Grimdalen, Joseph Grimeland, Emil Lie og Per Palle Storm har satt sine skulpturelle signaturer på og utenfor Arneberg og Poulssons arkitektoniske løsning fra mellomkrigstida. I likhet med freskomalernes romkunst, var heller ikke rådhusskulpturen stedet for nye signaler.
· · Mens Kunstneraksjonen i 70-åra satte faglige krav fra økonomisk utsatte grupper på dagsordenen, ble Billedhoggerforeningen til som et svar på etterspørsel. De opplevde - som tekstilkunstnerne 25 år etter - at det malende flertall i Bildende Kunstneres Styre ville ordne sakene etter majoritetens fargeperspektiv. Med Unge Kunstneres Samfund som base dannet skulptørene sin egen fagforening, som den gang het Norsk billedhuggerforening.
· · Det gjaldt også å bedre de tredimensjonalt arbeidende kunstnernes posisjon overfor oppdragsgiverne. «De ber om en katalog over minnesmerker,» sa en forarget første formann - Gunnar Jansson - til Dagbladet i 1946. Riktignok hadde mange av dem som ble medlemmer hatt - eller kom til å få - sitt virke med å restaurere Nidarosdomen. Skulptørene ville likevel ha seg frabedt å bli sammenliknet med middelalderhåndverkere, som produserte dusinvare etter standardmodeller. At mengden med bestillinger også kom til å gi slike resultater, er en annen sak.
· · Oppdragene ga økonomisk trygghet, men det tradisjonelle og velkjente ble lett en minste motstands vei når det gjaldt å tolke nasjonalfølelse og sorg. Det hersket konsensus om at slike monumenter ikke ble laget så mye for skulpturens skyld, men for å minnes menneskelig tapperhet og tragiske hendinger. Dette skjedde samtidig med at kubisten Zadkine kunne reise sin kjente ekspressive skulptur i Rotterdam, og at kunstnere i en rekke land ga smerten over nazi-barbariet billedmessige uttrykk som sprengte seg ut av konvensjonens rammer.
· · Bundet opp av tradisjonen ble Billedhoggerforeningen lenge en konservativ bastion, og dens innspill i Akademi-debatten var formet over samme ideologiske lest. Dagens utstillinger viser heldigvis et annet bilde.

© Dagbladet