Benjamin Netanyahu har bedt om bråk med palestinerne og fått det. Med Shimon Peres som statsminister ville konflikten også ha kommet, men kanskje først om noen år.

Bråk som bestilt

For første gang siden Oslo-avtalen ble undertegnet for snart tre år siden er ordet intifada igjen kommet inn i det palestinske vokabular.

Av JAN-ERIK SMILDEN
Palestinernes opprør fra 1987 til 1993 var en vesentlig årsak til at israelerne innså at Palestina-problemet måtte løses ved forhandlingsbordet. Nå har mangel på framgang i forhandlingene ført til at mange palestinere, til og med moderate, vil reise opprørsfanen igjen.
I løpet av tre måneder har Israels nye statsminister Benjamin Netanyahu klart å rive ned mye av den tilliten Shimon Peres hadde bygd opp. Han har nektet å møte palestinernes president Yassir Arafat, han har ikke villet diskutere Jerusalems framtid, og han har satt nye betingelser for delvis israelsk tilbaketrekning fra Hebron. Og kanskje verst av alt, hans regjering har vedtatt omfattende nybygging på den okkuperte Vestbredden. Det har Yassir Arafat oppfattet som en ren krigserklæring.
Den nye Likud-statsministeren har som politiker alltid snakket rett fra leveren, i et uforsonlig og kompromissløst språk. Skal man si noe positivt om denne mannens politiske linje, er det at han i hvert fall er ærlig. Det var ikke alltid forgjengeren Shimon Peres. Peres og hans myrdede partifelle Yitzhak Rabin pakket inn sine meninger i pent pyntede formuleringer og framstilte seg som som forkjempere av en rettferdig fred. Rabin var tøffere enn Peres i språkbruken, men politisk sto de to ikke så langt fra hverandre. Sannheten er at den Peres som tapte valget i mai i mange saker heller ikke står så langt fra Benjamin Netanyahu som man kanskje ved første øyekast vil tro. Målene var og er stort sett de samme, midlene annerledes.
Peres og Rabin gjorde som palestinerne og feide mange uløste spørsmål under teppet da de underskrev Oslo-avtalen. Palestinernes krav på Øst-Jerusalem ble utsatt til de avsluttende forhandlingene. Det samme ble skjebnen til de 140 jødiske bosettingene på Vestbredden og i Gaza. Det israelske arbeiderpartiet var bevisst på å kjøpe seg tid. Det er få som tror at Peres ville vært villig til å la palestinerne få Øst-Jerusalem, med jødenes hellige klagemur, som hovedstad. Det kunne kostet arbeiderpartiet valgseieren ved neste korsvei. Men forhandle ville han.
Likud-alliansen har de siste åra snakket om Stor-Jerusalem og mener med det at de vil utvide Jerusalems bygrenser på palestinernes bekostning, i sør, nord og øst. Rabin og Peres begynte en slik utvidelse i det stille. Forskjellen er bare at i arbeiderpartiets språkbruk er denne planlagte anneksjonen blitt kalt "Jerusalem pluss".
Etter Likuds valgseier har verdens massemedia blant annet satt fokus på økt israelsk veibygging på Vestbredden. Vi som tilbrakte en del av vår tid i dette området mens det israelske arbeiderpartiet styrte, vet at det ble bygd en rekke nybyggerveier også da. Forskjellen var at Peres stort sett satset på landeveier mens Netanyahu trår til med fire felts motorveier. Uansett blir jorda som trengs til denne veibyggingen tatt fra palestinerne.
Nyhetsbyrået AP kunne forleden fortelle at antallet jødiske nybyggere på Vestbredden økte med 40 000 fra 1992 til 1996. Det er et klart bevis på at også Peres-regjeringen tillot nybygging i relativt stor stil, for det meste i nærheten av Jerusalem. I motsetning til Netayahu snakket han ikke høyt om det. En Likud-regjering vil trolig bare gi palestinerne litt mindre av Vestbredden enn det Peres og Rabin ville ha gjort. Arbeiderpartiet hadde som mål å beholde de fruktbare områdene langs Jordan-elva og tettbygde nybyggerområder andre steder på Vestbredden. Men det snakket de heller ikke så høyt om.
Netanyahus problem er at han snakker for høyt og for provoserende. Han har trolig undervudert palestinske, jordanske og egyptiske reaksjoner på sine siste utspill, og forsøker å bøte på skaden ved å gjenoppta fredsforhandlingene med Arafat. Så spørs det om forhandlingsviljen er like stor blant palestinske steinkastere.

© Dagbladet