Kafka er overalt
Av FREDRIK WANDRUP
På Tøyen i Oslo fins en dagligvareforretning som har fått det klingende navnet «Kafkas». Den nyeste plata til fiolinisten Nigel Kennedy har fått samme tittel, «Kafka». Bokklubben Dagens Bok har nylig produsert et armbåndsur der en collage av Franz Kafkas ansikt og hans håndskrift fyller hele urskiva. En herværende tabloidavis (ikke Dagbladet) kunne forleden forkynne i sitt ungdomsbilag at Franz Kafka var mannen som er opphavet til uttrykket «helt kafka».
På denne måten lever den tsjekkiske dikteren videre, som ikon, som varemerke, som myte, som slang. Det er også kjent at Norge var et pionerland i oppdagelsen av dikteren Kafka, takket være Sigurd Hoel, som utga romanen «Prosessen» i sin Gule Serie allerede i 1933.
· · De som har denne sagnomsuste utgaven, må likevel supplere sitt Kafka-bibliotek. I all stillhet har Gyldendal fulgt opp med å utgi Franz Kafkas samlede verker i fem bind, et av 1990-tallets store gjendiktningsløft ved siden av Dostojevskij-serien til Solum og Gyldendals egen Marcel Proust-oversettelse. Oversetteren Trond Winje er allerede blitt prisbelønt (Hermann Hesse-prisen) når femte bind av hans nyoversettelse, «Efterlatte fortellinger og skisser», utgis i disse dager.
· · Alle de fem bindene, tre romaner, noveller og tekster, er oversatt etter den såkalte Kritische Ausgabe, den manusversjonen som i størst grad er i overensstemmelse med Kafkas egne intensjoner. Som supplement til dette verket kan ivrige lesere også henvises til Bokvennens nylig utgitte «Dagbøker i utvalg». I tillegg er en del sentral sekundærlitteratur utgitt på norsk de siste årene: Ernst Pawels «Kafka» (Tiden), Villy Sørensens «Kafkas diktning» (Gyldendal), Elias Canettis «Den andre prosessen» (Bokvennen) og Gilles Deleuze og Felix Guattaris «Kafka - for en mindre litteratur» (Pax). Man kunne jo også håpe at Gyldendal utgir et bind seks, med f.eks. uutgitte brev, dagboksnotater, aforismer etc. Inntil da: her er en godbit fra det nyeste bindet, «Gi det opp!»:
· · «Det var svært tidlig om morgenen, gatene rene og tomme, jeg gikk til jernbanestasjonen. Da jeg sammenlignet et tårnur med mitt ur, så jeg at det var mye senere enn jeg hadde trodd, jeg måtte skynde meg kolossalt, forskrekkelsen over denne oppdagelsen fikk meg til å bli usikker på veien, jeg var ennå ikke så godt kjent i denne byen, heldigvis var det en politimann i nærheten, jeg løp bort til ham og spurte ham hesblesende om veien. Han smilte og sa: «Vil du vite veien av meg?» «Ja,» sa jeg, «for jeg kan ikke finne den selv.» «Gi det opp, gi det opp,» sa han og snudde seg bort i en stor bue, slik folk gjør når de vil være alene med latteren sin.»

© Dagbladet