Statens etikk
Av og til våkner folket - også det norske - og spør: Hvordan er det egentlig vi oppfører oss, med hvilken dannelse, moral og etikk?

Monitor: Av MARKUS MARKUSSON
For noen år siden gikk det en selvransakelsesbølge over nasjonen. Vi så med undring på hvordan kommuneansatte og næringslivsfolk gikk på etikk-kurs for å lære om forskjellen på ditt og mitt. Landets nye elite oppdaget at enkelte av de ti bud hadde noe for seg, også i den sosialdemokratiske nykapitalistiske virkelighet.
I jappetida måtte ledende norske pressefolk bittert lære seg begrepet innsidehandel, og at det måtte man holde seg langt unna hvis man ville beholde integriteten.
· · Nå bølger den dårlige samvittigheten opp igjen, men ikke alle står fram med rødmende kinn. Den ene etter den andre avslører at de ikke har fått etikk under huden. Denne gangen er det ikke så mye snakk om den korrupte mangel på forståelse av forskjellen på ditt og mitt, skjønt den kan det også skorte på hos de mest griske solidaritetsdemokrater. Nå er det mer det vi kan kalle statsstyrelsens etikk om å gjøre. I svensk TV gikk det forleden en debatt der begrepet «den etiske staten» ofte ble brukt. La oss også snakke om det etiske folket.
Det avsløres at dommere krysser uklare habilitetsgrenser. Justisministeren har hatt en hetssommer mot seg fordi hun praktiserer lover andre har gitt. Nå går hun selv ut og «overprøver» en domstolsavgjørelse.
· · Vi som ømmer for ytringsfriheten - mer her hjemme enn i Tyrkia og Nigeria - har ofte vanskelig for å gripe de lunkne holdninger. Det er mange som har uklare, ureflekterte opplevelser av hvor den og andre menneskerettigheter, etiske standarder og grenser mellom statsstyrets forskjellige institutter går. Vår dataovervåker Georg Apenes skrev i Dagens Næringsliv nylig at «Ytringsfriheten er en konturløs gjenstand. Den har en plassering i norsk kultur- og samfunnsliv som en statue: Den forandrer seg om vi spaserer rundt den.» Vi ser toppene av isfjellene nå og da, men vet at under overflaten ligger det hav av uforstand.
· · Barneministeren har stått fram som et sånt isberg. Sammen med sitt ombud illustrerer hun en mentalitet og en holdning med svak sans for hva det handler om. Samtidig som hennes kollega oppnevner en kommisjon - som særlig skal se på den markspiste ytringsfriheten - gjør hun sitt til at den markspises ytterligere. Hennes ombud som skal tale barnas sak også overfor mediene, klarer ikke å tale sin egen og må på statens regning leie hjelp til det.
En annen av hennes kolleger har nettopp fått seg forelagt et forslag fra velmenende samfunnstopper som ber om at staten ansetter et ombud til å holde mediene i ørene. Om det sier Apenes at det er direkte farlig dersom de som føler ubehaget bruker sin formelle makt til å definere demokratiets tålegrense hva ytringsfrihet angår. Så enkelt er jo det.
· · Alt dette er ynkelige, små skandaler som igjen avslører at det ikke står så bra til med dannelsen og moralen og etikken i vårt korporative samfunn. Våre ledere vet av og til egentlig ikke hva de gjør. Forrige gang vi hadde en debatt om disse tingene, da flere av de ellers politisk korrekte gikk til misforstått forsvar av for eksempel en forvirret Mona Sahlin, ble det hevdet at vi ikke kan forlange at våre ledere skal være noe bedre enn oss selv.
Betyr det at vi skal forsone oss med å være om ikke en råtten stat, så iallfall et likegyldig samfunn som ser gjennom fingrene med det meste? Kunne vi ikke i det minste skaffe oss ledere som lærer seg statsstyrelsens grunnleggende prinsipper og regler. Av og til kan en lure på hvordan i all verden en gjeng bønder og embetsmenn kunne tenke så klart på Eidsvold i 1814.

© Dagbladet