Norges øverste domstol flytter i dag til sine nyoppussede lokaler i Oslo sentrum, og markerer det med noe så sjeldent som en plenumsbehandling.

Juridisk framrykking
Endelig er Norges Høyesterett på plass i en bygning som i verdighet sømmer seg rikets øverste dommere. Med utsikt til regjeringens postmoderne funkis, med Stortinget et steinkast unna og med bakdør mot landets fremste avisgate, Akersgata, er vår Høyesterett rede til å kjempe for sin plass blant statsmaktene.

Av GUDLEIV FORR
Dagens justitiarius Carsten Smith fornemmer nok et sus av historien når han kan ta imot representanter for de andre statsmakter i den nyklassiske bygningen med hovedinngang mot Apotekergata. For han ønsker å gi domstolen en mer synlig tyngde, som kanskje grunnlovsfedrene tenkte seg, men som har vært lite påaktet. For å markere denne vilje, har han valgt å sette retten i plenum i morgen for å behandle to trygdesaker som setter folketrygdens grunnlovsvern på prøve.
· · Det hele skjer imidlertid mot et bakteppe av kritikk av en institusjon som i ufortjent grad har fått drive sitt virke i det stille. Lund-kommisjonen sier rett nok ikke så mye om Høyesterett som sådan. Men rapportens nådeløse dom over domstolenes unnfallenhet i overvåkingssaker, kaster skygge helt til topps. En viss grad av medskyld for sviktende engasjement i de liberale prinsipper må Høyesterett påta seg. Det har da også justitiarius erkjent: «Det som har skjedd lar seg ikke forsvare», sa han da utredningen kom.
· · Det er uttrykk for en selverkjennelse som vi ikke har vært vant med blant dommere. Men det var i seg selv et signal om noe nytt fra regjeringen da den gikk til Det juridiske fakultet for å finne vår nye justitiarius i 1991. Det hadde ikke skjedd før, de fleste dommere kommer jo fra regjeringskontorene. Med Carsten Smith fikk domstolen en leder som både hadde tyngde i det akademiske miljøet og uavhengighet til de andre statsmaktene. Han forener slik sett trekk fra to forgjengere han åpenbart beundrer: Justitiarius P.C. Lasson som allerede i 1860-åra formulerte domstolens rett til å prøve lovers grunnlovsmessighet, og professor Francis Hagerup, det moderne gjennombrudds fremste norske rettstenker.
· · Som justitiarius har Smith et program for retten som han har redegjort for ved flere anledninger, bl.a. i den bok han nettopp har utgitt under tittelen «Loven og livet». Han ønsker å styrke rettens posisjon i forhold til de andre statsmaktene, samtidig som domstolen må ta større ansvar for individets personlige frihet og sikkerhet. Og han vil at rettens medlemmer litt oftere «løfter blikket og lar det vandre forbi den enkelte sak». Med andre ord: se hen til de lange linjer og selv sette opp milepæler i rettsutviklingen.
· · For noen år siden forskrekket han dommerstanden med å be dem kaste sine kapper. Sannsynligvis mener han ikke det lenger, embetets verdighet tynger såpass. Så er det da heller ikke så mye som skjuler seg under kappene etter at avisene i sommer har avslørt at de driver virksomhet som er betenkelig nær det dommere ikke bør drive med. De binder seg både her og der. Justitiarius selv har ved mange anledninger ønsket seg større interesse for domstolen fra medias side. Det er utvilsomt en sunn tanke. Nå har pressen vist at det ikke bare er slik at den norske Høyesterett i sterk grad har vært et politisk organ, som historikeren Jens Arup Seip i sin tid postulerte. Det er ikke bare politiske dyr, men også kremmere vi finner under kappene.
· · Det er derfor bra med søkelys, selv om det er ubehagelig. I dag diskuteres ikke Høyesteretts politiske rolle, retten diskuteres i det hele altfor lite. Men det er slått fast at Norges Høyesterett var den første i verden etter den amerikanske som tilkjempet seg adgangen til å vurdere om en lov gitt av de folkevalgte var i samsvar med grunnloven. Det har gitt domstolen en sterk stilling internasjonalt sett. Men samtidig har retten vært tilbakeholden med å ta den i bruk. Det er så dommerne knapt har vedkjent seg den. Det henger selvsagt sammen med den forening av de to andre statsmaktene som skjedde med parlamentarismen i 1884. Venstretradisjonen i norsk historie har gjort prøvingsretten til en varm potet i dommernes hånd.
· · I dag er det ingen politiker som vil kritisere Høyesterett for utålelig politisering. Ingen vil anklage dommerne for å sette kjepper i demokratiets hjul om den går staten imot. Og om retten fra sin nyoppussede bygning en gang iblant tar et steg vekk fra etterkrigstidas snusfornuftige styringsjuss og utfører noen prinsipielle piruetter i rettsliberalismens ånd, kan den trøste seg med at den er i pakt med hovedstrømmen i vestlig rettsutvikling.

© Dagbladet