Briljant Hamlet
Hvordan få ungdommen inn i teatret? spør norske teatersjefer. Ligger kanskje svaret, og framtida, i det nyskapende multimediateatret som den kanadiske teaterkometen Robert Lepage presenterte under Ibsen-festivalen i går kveld?

Av HANS ROSSIN’E
· · Noen vil muligens innvende at Lepages snaue to timer lange soloforestilling over «Hamlet» står i fare for å bli mer dataprogrammering enn kunst, mer teknologi enn menneskelighet. Men man kommer ikke forbi at Lepage er virtuos i sin bruk av moderne teknologi, og i sin moderne formidling av en 400 år gammel tragedie. Han henvender seg direkte til spesielt det publikummet som er mest fortrolig med fortellermåtene i rockevideoer, reklameinnslag, film og TV. Det var intet mindre enn en briljant teateroppvisning vi fikk på Nationaltheatrets hovedscene i går kveld. Det var «Hamlet» fortalt gjennom multimediaeffekter, videoteknikker, som et lite videokamera på Hamlets kårde, rock- og vokal-synth og avansert scenemekanikk i form av bevegelige vegger som stadig ble underlagt nye scenografiske projeksjoner. Det var, kort sagt, fullt trøkk og cyberspace like under gullbuene!
· · «Elsinore» er et enmannsopplegg, en gjør-det-selv-Hamlet, hvor Lepage ser de andre karakterene i dramaet - Ofelia, dronning Gertrude, kong Claudius, gjenferdet, Polonius - som sjelelige skikkelser i Hamlets tunge sinn. Med det belegget spiller regissøren alle rollene selv (med litt hjelp av en assistent). Lepage lar Hamlets indre eksistensielle drama om konflikten mellom tenkning og vilje få utfolde seg som en tragedie, mens han glir ut og inn av drakter og roller, blir sett fra alle vinkler via videokameraer og bevegelige scenerom i noe som må karakteriseres som ren teatermagi. «Elsinore», (Helsingør), er historien om Hamlet på Helsingør slott, fortalt som en reise i et indre og ytre rom.
· · Noen vil kanskje hevde at teaterillusjonen alltid har vært en slags virtuell virkelighet, og at Lepages geni primært ligger i oppdatert kunnskap om teknologiens muligheter. Til det er å si at hans «Elsinore» også avdekker et menneskelig drama midt i en scenisk oppfinnsomhet der for eksempel projeksjonen av kortstokkens hjerterkonge på ett sekund gir rammen om en rolleskikkelse. «Skuespillerkunstens mål ...» sier Hamlet selv, er «... å holde et slags speil opp, å gi samtiden dens preg og skikkelse.» Bevissthet om samtidas form og formidlingsmåter, er det hva som skal til for å trekke ungdom?

© Dagbladet