En svart van Gogh-myte
HARALD FLOR
«Basquiat» står som tittel på en amerikansk film under årets Venezia-festival, og regissøren heter Julian Schnabel. Navnene er ukjente på Hollywoods rulletekster, men desto mer omskrevne i billedkunstens verden.
Både Jean-Michel Basquiats og Julian Schnabels signaturer innbringer sikkert mer på malerlerretet enn i kinosalen, men filmen vil nok forsterke myten om førstnevnte. Den haitiskættete malerens korte liv har allerede rukket å bli framstilt som noe av en svart van Gogh-legende, men i motsetning til Vincent var det en økonomisk suksess som ble tatt av dopens dødsengel i 1988. Hans karriere hadde den listetoppende rock-artistens preg, og i likhet med mange raske livsløp innenfor den hektiske musikkbransjen var det heroinsprøyta som fikk siste stikk.
· · «Jeg har ikke romantisert Basquiat i filmen, for det fins ikke noe glamorøst ved det å dø av en overdose som 27-åring,» sier Schnabel til Dagens Nyheter. Om dette stemmer, skiller maler-regissøren seg fra mytemakerne i Soho på 80-tallet. Det var der - på veggene i det fasjonable galleristrøket - grafittisignaturen SAMO dukket opp ved decenniets start. Med sin svarte bakgrunn spilte Basquiat bevisst på den rasistiske klisjeen Sambo i sitt sprayete signal.
· · Han hadde imidlertid mer sans for fargestiftene enn sprayboksen, og lot SAMO-navnet forvitre på murveggene mens lerretsflaten ble hans nye arena. Basquiat ble «oppdaget» av galleristen Anina Nosei, og hun plasserte ham med redskap og råmaterialer i en kjeller, der han produserte for overlyset. Lansert som gategutten med den røffe sensibiliteten fra New Yorks tøffe «street-life» i penslene.
· · Basquiats bakgrunn var imidlertid solid svart middelklasse fra forstedene, men han hadde guts nok til å bryte med galleristen og ødelegge alle halvferdige arbeider da utstillingssuksessen sto som et faktum. Neste stopp på galleristigen var den nye divaen Mary Boone, og dermed større medieoppmerksomhet og lukrative forbindelser til det ekspanderende europeiske kunstmarkedet. Deretter sto Tony Shafrazis hotte «stall» og billedmessig samarbeid med Andy Warhol for tur.
· · Sistnevnte spilles av David Bowie i filmen, og skal ifølge Lou Reed gjøre en god figur. Det gjorde derimot ikke virkelighetens Basquiat. Med sine malte,«primitive» hoder var han bevisst sin rolle i en hvit kunstverden, men ble offer for mange svarte kunstneres myter om «den kreative» dopen.

© Dagbladet