Forholdet mellom russere og nordmenn på Svalbard er like omskiftelig som været i Longyearbyen. Den kalde krigen er over, og det er på tide å ta konsekvensen av det.

Ny tid for Svalbard

To døgn før det russiske flyet styrtet ved Longyearbyen, ga assisterende sysselmann Rune Bård Hansen en orientering om forholdene på øygruppa til en av de mange tilreisende studiegruppene fra fastlandet. Han kunne med stor troverdighet slå fast at russerne i Barentsburg og Pyramiden respekterer norsk politimyndighet fullt ut. Vi fikk inntrykk av at en ny tid var innledet, hvor all strid om norsk overhøyhet og suverenitetshåndhevelse tilhørte den kalde krigens fjerne fortid.

PER VASSBOTN
I dagene som fulgte haglet det med russiske ukvemsord for åpent kamera over både sysselmann og justisminister. Det handlet både om kriminell seindrektighet og total uforstand. Russerne sendte egne mannskaper fra Moskva under ledelse av en viseminister for å ta seg av bergingen av flydeler, svarte bokser og omkomne. En av dem fant den vitale taleregistratoren under et uautorisert besøk på ulykkesstedet, og ble følgelig ilagt handjern og tatt inn til politiavhør på sysselmannens kontor.
· · Kontrasten mellom den normale tilstand av avstand og respekt, og krisens nære og skarpe konflikter er åpenbar. Det normalt gode forholdet mellom russiske og norske myndigheter synes like omkastelig som Svalbard-været: Sol og varme i ett øyeblikk, kuling og snødrev i det neste. Slik må det bli når man ligger i grensesonen mellom kaldere og varmere områder både geografisk og politisk. For Svalbards geopolitiske og strategiske plassering kan ingen avtaler eller traktater gjøre noe med.
· · Historisk ble Svalbard underlagt norsk overhøyhet da Europa-kartet likevel måtte tegnes på nytt etter første verdenskrig. Ingen europeisk stormakt, heller ikke et Russland som var sterkt svekket etter krig og revolusjon, gjorde krav på øygruppen. Det gjorde derimot fangst- og gruvenasjonen Norge. Dermed tilfalt Svalbard oss, selv om både nederlendere og russere var der lenge før oss. Det skjedde ikke av seg selv, men etter hardt arbeid av datidas stjernediplomat grev Wedel Jarlsberg. Han var slett ikke fremmed for at Norge ved samme anledning kunne overta en tysk eller belgisk koloni i Afrika. Hvis den norske regjeringen hadde støttet ham, hadde vi sittet med ansvaret ikke bare for Svalbard, men også for Burundi eller Rwanda.
· · Men Svalbard er ingen koloni, heller intet mandatområde hvor vi bare har en slags vaktmesterstatus på vegne av flere. Svalbardtraktaten gir Norge full og uinnskrenket suverenitet over øygruppen - med visse begrensninger. Loven om Svalbard sier da også uttrykkelig at Svalbard er en del av kongeriket Norge. Begrensningen i traktaten ligger i kravet til likebehandling av traktatlandenes borgere når de ønsker å drive næringsvirksomhet på øygruppen. Det er akkurat som EØS-prinsippene om ikke-diskriminering: Nordmenn kan ikke favoriseres bare fordi de er nordmenn, og reguleringer og inngrep må gjelde alle lands borgere. Prinsippet bør ikke være vanskeligere å skjønne eller praktisere på Svalbard enn på fastlandet. Forskjellen er mest at 42 land har undertegnet Svalbardtraktaten, mens 18 land er med i EØS.
· · Rivaliseringen mellom nordmenn og russere begynte allerede før den andre verdenskrig var over. Alt i 1944 kom Molotov til Trygve Lie med forslag om samstyre, kondominium, over den strategisk viktige Bjørnøya. En traktat ble faktisk forhandlet ferdig og lagt fram for Stortinget til godkjennelse, men ble forkastet av alle andre enn de kommunistene som ble innvalgt i 1945. Seinere har kondominium-tanken fulgt norske myndigheter som et spøkelse. Det dukket opp så seint som i Gorbatsjovs tid, da hans statsminister Nikolaj Rysjkov foreslo samstyre av det omstridte området i Barentshavet.
· · En ny tid er innledet mellom øst og vest. Fiendebildet er knust, men mistenksomheten fra gammelt ser ikke ut til å forsvinne like raskt. Det burde Svalbardtraktatens parter gjøre noe med. Traktaten trenger dessuten en ansiktsløftning i lys av de nye utfordringene Svalbard står overfor. Den norske kulldriften går langsomt mot slutten, mens russisk privatkapitalisme ser ut til å satse sterkt på utvidet kulldrift. Masseturismen fra store cruiseskip presser seg på og truer med å forurense mer enn kulldriften noensinne har gjort. Forskning og undervisning om arktiske emner påkaller stadig nye utøvere og investorer.
· · Framfor alt er det på tide å normalisere og demokratisere det ene norske lokalsamfunnet som er liv laga på Svalbard, Longyearbyen. En stortingsmelding om disse tingene er varslet til neste høst. Det hadde ikke skadet om den kom før.

© Dagbladet