Varaplass og korrupsjon
Av HARALD FLOR
Like sikkert som det går mot åpning av Høstutstillingen, starter den årvisse debatten om den seiglivete institusjonen. Som vanlig står juryen i fokus.
I fjor var det Odd Nerdrums fornærmete sorti etter en «forulempende» montering - som med klassiske Salongmål representerte en hedersplass over Cimaise-feltet - som slo an i alle medier. Nå er det Aftenpostens aftenutgave som prøver å skape skandalesus rundt det faktum at et par varamedlemmer til juryen slapp gjennom nåløyet. Avisa får medhold fra ledende hold innenfor foreningen Norske Grafikere, Unge Kunstneres Samfund og Forbundet Frie Fotografer, som mener at dette ikke er «forsvarlig», at det er «uheldig» og «grenser til inhabilitet».
· · Når så organisasjonenes kritikk suppleres med de tradisjonelle utfall om juryen som «klikkvesen» fra refuserte mediefigurer som Rolf Groven og Vebjørn Sand, har man igjen noen av de typiske ingredienser i norsk kunstdebatt. Det interessante her er at nettopp innenfor de kretsene som disse navnene forbindes med, roper man vanligvis høyest om det demokratiske prinsipp som ligger i «den frie innsendelsesrett» hver gang noen foreslår å revidere Høstutstillingens statutter. For ikke å snakke om den kompakte motstand det er mot å røre ved det kunstnerstyrte opplegget, som rettferdiggjorde etableringen av institusjonen i 1887.
· · Med en organisasjon som Norske Billedkunstnere - NBK - til å administrere Høstutstillingen, er nok dagens jury langt mindre av et klikkvesen enn de smaksdommere som var utsett av forgjengeren Bildende Kunstneres Styre. Men en jury fungerer som en jury, uansett hvor demokratisk den er valgt og hvor mange teknikker den representerer. Juryen redegjør ikke for sine kriterier bak utvalget. Derfor var det egentlig en bedre ordning overfor publikum at den tidligere ikke nøyde seg med å posere som på et gruppebilde i katalogen, men synliggjorde seg med egne - og selvsagt ujuryerte - arbeider som en egen del av utstillingen.
· · Det virker urettferdig at et varamedlem som bare figurerer på ei navneliste, skal være diskvalifisert fra å delta på Høstutstillingen. Et slikt varaverv åpner neppe for den store vennskapskorrupsjonen, når de fleste etablerte kunstnere likevel kjenner hverandres signaturer. Da er det nok - som KunstInnsikt fakser i sitt siste nummer - viktigere å se på de mindre synlige sosiale nettverkene når det gjelder stipender og utsmykninger.

© Dagbladet