Jan Petersen hadde en unik mulighet til å presentere en prinsipiell profil da Oslo Høyre kollapset. Han valgte i stedet Carl I. Hagens kroppsspråk som angrepsvinkel, selv om den maktredde Hagen var krystallklar også i media.

Snurrebasser

Jan Petersen risikerer at tilhørerne tror de blir presentert for en selvbiografi når han karakteriserer Carl I. Hagen som en snurrebass. På den annen side; det absolutte sammenbruddet i Oslo Høyre gir Jan Petersen en totalt overraskende mulighet til endelig å prege partiet Høyre.

Av ARNE O. HOLM
Dessverre for ham, for Høyre-velgerne og for andre som måtte mene at landet trenger et sterkt Høyre-parti, er det få signaler om at Jan Petersen faktisk klarer det. Snarere risikerer vi at Høyre-ordførere og tillitsmenn i hele Nord-Norge, i Trøndelag og på Vestlandet blir akutt angrepet av høstdepresjoner.
På et tidspunkt da Carl I. Hagen er så verbalt krystallklar i sin innvandrerfiendtlighet at selv VGs kommentator, som tidligere har ført sannhetsbevis for Hagens innvandrerpåstander, henfaller til rørende humanisme i sin fordømmelse, starter Høyre-lederen en diskusjon om Hagens kroppsspråk.
· · Det gjør Petersen blant annet fordi han alene eller sammen med ukjente rådgivere gjorde kampen mot oppholdstillatelse for innvandrere til en av sine få hovedsaker på partiets landsmøte sist helg. Det liberale Høyre avviste kontant Petersens krav om norskkunnskaper som oppholdskriterium, og Pettersen mistet dermed sin autoritet til å fordømme det som skjer i Oslo.
· · Snurrebassen Petersen, for å bruke hans egen terminologi, ville for et år siden ikke blande seg inn i det som skjedde i Oslo Høyre. Nå er han likevel nødt, men klarer ikke å markere noen prinsipiell holdning til det som skjer. Det kan koste Jan Petersen svært mye i forhold til velgere - og dem er det mange av - som verken makter intellektuelt eller politisk å forholde seg til det som skjer i Oslo.
· · For i Oslo snakker vi om et totalt sammenbrudd i det urbane Høyre. Vi snakker ikke lenger om et slags rampete Nordstrand-Høyre, men om helt sentrale tillitsmenn som enten har spilt en rolle på kammerset eller har latt være å spille en nødvendig rolle i Høyres liberale nederlag. De er uansett medansvarlige for at Høyre-velgere over hele landet mister troen på sitt eget parti.
· · Vi snakker om en Oslo-benk på Stortinget bestående av Per Kristian Foss, Jan P. Syse, Oslo-formann Anders C. Sjaastad, Annelise Høegh og for så vidt også Kristin Krohn Devold.
Dette er politikere som dels har stått Jan Petersen svært nær og dels har stått sentralt i utformingen av Høyres profil og framtid. Når disse ikke har klart å forhindre det som skjer i Oslo, er deres autoritet betydelig svekket.
· · Det er mulig Jan Petersen trekker noen konsekvenser av dette. Etter landsmøtet i Ålesund ville Høyre-lederen gjerne ha sitt innvandrerutspill - som ble avvist av landsmøtet - og nedleggelse av fylkeskommunen - som ikke engasjerer velgerne - i fred. Han kalte Oslo-utspillene for dårlig timing fordi de sto i veien for disse banebrytende politiske utspillene.
· · Timingen var egentlig glimrende. De ga den gjenvalgte Høyre-ledelsen en unik sjanse til å markere en politisk profil. En anledning til å erkjenne at Høyre, ikke Carl I. Hagen, må løse Høyres problem. Hagens forakt for makt burde være en drømmesituasjon. Det er få politiske ledere forunt å ha en motstander som driver politikk på pur faenskap, som den ene dagen sender ut en pressemelding med tittelen «pakistaner styrer Høyres innvandringspolitikk», mens han neste dag følger opp med «nå rabler det litt for mine motstandere».
· · Hos Shakespeare får negeren skylda når makten gjør sin sorti. Othello dreper sin kone og så seg selv. I Oslo er det ennå et stykke igjen. Men enten det rabler mye eller lite, en politisk maktkamp om snurrebassen til lederne for landets to høyrepartier er teatralsk nok.

© Dagbladet