Teater som kunnskap
Av DAG KULLERUD
Av og til kan det selvfølgelige komme over en som en overraskelse. Det skjedde etter at jeg hadde sett «Kongsemnerne» på Nationaltheatret: Ved siden av å ha sett et stykke stor scenekunst, var jeg også blitt undervist i norsk historie!
Den banale kjensgjerning var altså at teatret i dette tilfellet ikke bare var en arena for kunst, men også for kunnskapsformidling. Er dette en like stor selvfølgelighet i praksis, nærmere bestemt som et etablert og nært samarbeid mellom skole og teater?
· · Retter vi blikket mot Ibsenfestivalen, kan en bli fristet til å svare ja, men sammenlikner vi oss med England, eller tar et streif rundt om i landet, må svaret bli at det kunne vært gjort mye mer; tiltakslysten er i litt for stor grad knyttet til den enkelte lærers sans for ulike metoder og muligens til skolenes økonomi.
· · Noe av det viktigste som skjedde ved årets Ibsenfestival var Ibsenstafetten. Skoler fra seks fylker ble invitert til å lage egne oppsetninger om og av Ibsen. Stafetten engasjerte 200 elever og var en ubetinget suksess. «Kongsemnerne» er for så vidt også et godt eksempel. Skolekvoten på 250 billetter pr. forestilling er så å si bortbestilt. (Den kunstneriske vurderingen av årets festival kommer i morgen.) For kort tid siden så vi hvordan Det Norske Teatrets oppsetning av Markus-evangeliet var kunst som ikke bare sprengte seg inn i skolerommene, men også i kirkerommene.
· · I de nasjonale planene for norsk- og litteraturundervisningen i den vidergående skolen er det fastsatt mål for hva elevene skal lære om litteratur, hvilke epoker som for eksempel skal behandles. Teater regnes som et middel, det tilhører den enkelte lærers metodiske frihet. Ulik tilgjengelighet til teater gjør det selvfølgelig vanskelig å plassere teater inn i undervisningen som en nasjonal plan, men samtidig er det åpenbart at svært mye er ugjort. I hvilken grad brukes de frie teatergruppene rundt om?
· · Både Riksteatret og regionteatrene samarbeider med skoler, men å påstå at det i dag er et nært samarbeid mellom skole og teater ville være en overdrivelse. I England har mange av teatrene egne undervisningsavdelinger. Undervisning i skolene er en del av den daglige virksomheten. En stor del av det nye Shakespeare-senteret i London, The Globe, er en undervisningsavdeling.
· · For å utnytte de pedagogiske og kunnskapsmessige mulighetene som ligger i teatret, i scenekunsten, er det ikke bare behov for bevilgninger fra kommuner og fylker, det er kanskje i første omgang like nødvendig å opparbeide en bevissthet om godene ved et slikt samarbeid.

© Dagbladet