Den europeiske valutaunionen ØMU er EUs mest prestisjefylte prosjekt. Blir den noe av, er det mer av politiske enn av andre grunner.

Prestisjeunionen

Fortsatt går forberedelsene for EUs økonomiske og monetære union sin gang, med en planlagt overgang til fellesvalutaen euro fra 1. januar 1999. I tur og orden presenterer de europeiske regjeringene budsjettforslag som har som overordnet mål å kvalifisere for ØMU seinest i løpet av 1997.

Av PER VASSBOTN
Det betyr nedskjæringer på offentlige utgifter, særlig på tunge velferdsposter. Mens arbeidsløsheten når nye høyder, ser land etter land seg tvunget av Maastricht-kriteriene til å kutte i store budsjettposter som arbeidsledighetsytelser og pensjonsforpliktelser. Stor politisk og sosial uro er prisen for budsjettkuttene.
· · Det gjelder ikke minst et balstyrig land som Frankrike. Men president Jacques Chirac krever at regjeringen styrer rett fram og inn i valutaunionen. Fransk medvirkning er avgjørende for om den skal bli noe av, og hvis det ikke blir noe av valutaunionen, blir det heller ikke noe av EUs utvidelse mot øst. Medlemslandene har i en høytidelig traktat forpliktet seg til å gå med, alle unntatt Storbritannia og Danmark. Men det har også gått betydelig prestisje i unionsplanene, trass i økende folkelig motstand. Alternativet er stillstand og sammenbrudd for en union som er å sammenlikne med en sykkel: Hvis den ikke holder farten, velter den.
· · Vi behøver ikke gå lenger enn til Sverige for å se hvilken virkning unionsplanene har hatt på den samme opinionen som for to år siden med klart flertall sa ja til medlemskap. Nå sier 70 prosent av svenske velgere nei til ØMU, mens bare 19 prosent sier ja. Derfor har regjeringen lagt seg på en avventende, noen vil si avvisende linje: Statsminister Göran Persson har luftet store betenkeligheter, først og fremst med tanke på den politiske overstyringen valutaunionen medfører. Finansminister Erik Åsbrink har ganske enkelt slått fast at det ikke er sannsynlig at Sverige kommer med fra 1999, men kanskje seinere. Og han har gått imot å sende spørsmålet ut til folkeavstemning.
· · Likevel fortsetter ØMU-tilpasningen for fullt, som om regjeringen hadde en åpen og en skjult dagsorden. Budsjettkuttene og konfrontasjonene med fagbevegelsen er bare en side av dette. En mer kreativ vri kom i forrige uke da regjeringen åpnet for salg av statlige bankaksjer, noe som kan bidra til å redusere statsgjelden med 5 milliarder kroner. Kynisk bedømt er Perssons og Åsbrinks håndtering av mesterklasse: De avgir uttalelser egnet til å berolige opinionen, samtidig som deres politikk fortsetter uendret, i pakt med Maastricht-forpliktelsene. Forslaget til svensk 1997-budsjett gir et forventet underskudd på 2,5 prosent, godt under Maastricht-kravet på 3 prosent.
· · Men finnene er enda flinkere. Hufvudstadsbladets økonomiske kommentator Tomas Helén understreket i en samtale med norske journalister sist uke at Finland er det av de nye medlemslandene som lettest klarer å oppfylle Maastricht-kriteriene. Det har en enorm sikkerhetspolitisk betydning som er fremmed for oss at Finland knytter seg sterkest mulig til den indre kjernen av EU-land allerede fra første dag med valutaunion. Finnene har et «window of opportunity» nå mens Russland er svekket, og det må nyttes til å øke integrasjonen med vestlige institusjoner mest mulig, et utvidet og omdannet NATO ikke unntatt.
· · Nylig kom det norske Europa-programmet med en ny bok om disse spørsmålene, «Europa at the end of the 90s». En av forfatterne, den fransk-tyske forskeren Walter Schütze, var ytterst pessimistisk på valutaunionens vegne da han presenterte boka for et norsk publikum. Det han sa var som honning i ørene på norske EU-motstandere, og avspeiler nok langt på vei tenkningen i franske og tyske intellektuelle kretser. Men selv skarpe analytikere som Schütze og hans norske medredaktør Jon Bingen kan fort komme til å undervurdere den tvangssituasjonen Europas mest sentrale ledere med vitende og vilje har satt seg selv i: For Kohl og Chirac må det fortone seg som større nederlag å mislykkes med unionsplanene enn å tape neste valg, og helst vil de lykkes med begge deler.

© Dagbladet