Sjel på tur
Av TERJE MOSNES
Alle veier fører til Rom, også E6 for den som ikke velger feil avkjøring og havner på Jessheim istedenfor Gardermoen. Oss lyktes det å følge Vegdirektoratets morsomme skiltrebus, og dermed befant vi oss kort tid etter midt i Romerriket. Ja, det gikk så fort at sjelen vår, eller hva det nå er, stadig befant seg på Romerike da vi vandret ut i Romas gater, og siden det kan være litt svimlende å mangle sjelen sin, særlig omgitt av heftig scootertrafikk og med paven så nær, ble det til at vi tok en espresso på Piazza Rotunda mens vi ventet på at sjelen skulle ankomme med et seinere fly. Med Pantheon 30 meter unna og behagelig temperatur var det et greit sted å vente på sjelen.
· · Da sjelen hadde sjekket inn, og funnet seg sin vanlige plass innenfor pengebeltet - et nyttig vern mot internasjonal kriminalitet som vi gikk til innkjøp av før en reise til Stavanger - begynte vi å gå omkring i Roma. Dette fortsatte vi med i de neste dagene, med førstegangsturistens kontinuerlige hakeslepp. Mangt kunne vi ha skrevet om alt det fine vi fikk å se, men for å gjøre en lang fottur kort: I Roma så vi mange flotte bygninger, punktum. De fleste var av noe eldre dato, men - med unntak av Colosseum og et par til - forbausende velholdte og ikke dårlig utsmykkede, heller. Ta Det Sixtinske kapell, for eksempel, der gikk nok mer enn fem prosent av byggesummen med til utsmykning, men dem - romerne - om det. Monumentalbygg vil jo gjerne bli litt dyre, jmf. Norges Bank.
· · Nå er det slik at alle reiser har en ende, og vår endte på sett og vis slik den hadde begynt: Over en kopp kaffe mens vi ventet på at sjelen skulle komme etter. Forskjellen var utsikten, som nå ikke var til Pantheon, men til bladet KONDIS, organ for Den norske Maratonklubb, der vi i all langsomhet er medlem; og til en Aftenposten.
· · I KONDIS fant vi en lederartikkel som argumenterte godt for folkeidrettens samfunnsgagnlige effekt, ledsaget av krav om mer penger til egnede traseer for syklister, rulleskiløpere, kvinnelige joggere og andre truede arter. Lederen konkluderte med et hånlig fnys over kulturministerens poengtering av behovet for et nytt nasjonalt operabygg.
Aftenposten brakte et forslag om å bygge operahus på en utrangert oljeplattform i Oslos havnebasseng. «Og hvorfor ikke,» tenkte vi, «vi har jo allerede parkeringshuset Henrik Ibsen, et norsk monumentalbygg for all ettertid.» Her ble imidlertid vår lille tankerekke brutalt avbrutt av et brak da sjelen, som skulle overraske oss, trynte noe så eventyrlig i trappa, og nå i rent dritsinne og forlegenhet forlangte å få vende tilbake til Roma øyeblikkelig.
· · «Jeg venter på dere der,» sa den, og borte ble den.

© Dagbladet