Det som skulle bli utstillingsvindu for et bredt borgerlig regjeringsalternativ, endte som havari med Fremskrittspartiet. Og hva kan Jan Petersen nå gjøre?

Et liv etter Oslo?

Det er lett å forlyste seg over Oslo-politikken, særlig det som har skjedd på den såkalte borgerlige siden det siste året. Men da glemmer vi at sirkuset rundt Rådhuset også har rikspolitiske overtoner. Derfor er det først og fremst Jan Petersen som nå må rydde i skraphaugen og finne planker til sitt regjeringsprosjekt neste år. Han begynner å få hast, og er satt minst ett år tilbake av kaoset i Oslo.

Av ARNE FINBORUD
Selv om det nok kan være en viss lettelse i Høyre over at man endelig har kommet seg ut av Fremskrittspartiets klør, er kostnadene av Oslo-prosessen formidable. Det ser vi av meningsmålingene, og det er de som teller, når alt kommer til alt. På slagmarka mellom Rådhuset og Høyres Hus finnes ingen vinnere, bare ofre for egen strategi.
· · Michael Tetzschner blir av enkelte utropt til vinneren i Oslo Høyre. Han har jo fått rett i at Fremskrittspartiet som samarbeidspartner var et håpløst prosjekt, og at innvandringspolitikken er blitt det dominerende elementet i Carl I. Hagens plattform, hvis noen skulle ha tvilt på det før. Men dette var ikke Tetzschners ærend ved valget i fjor. Han skulle vise velgerne i hele landet og politikerne på Stortinget at det gikk an å samarbeide med Venstre og KrF, og at eksemplets dynamikk skulle få rikspolitiske virkninger. Ikke bare skulle Frp holdes utenfor. Like viktig var det at heller ikke Senterpartiet ble invitert inn i varmen.
· · Dette opplegget sa Oslos velgere et brutalt nei til. Det hadde ingen appell, heller ikke i Høyres egne rekker. Det gjorde bare vondt verre at Tetzschner tviholdt på sitt prosjekt også etter at velgerne hadde lagt det dødt. Så gikk et pjuskete Høyre med bedende blikk og bakbundne hender til Fremskrittspartiet. Det var som en drøm gikk i oppfyllelse for Hagen, som selvsagt utnyttet situasjonen til siste trevl. Etter rundene med Fremskrtittspartiet er det også umulig å vende tilbake til gymsalskameratene. Det er grenser for hvor mye Høyre kan kompromittere seg, selv i Oslo.
· · Tilbake står Jan Petersen med blikket stivt rettet mot 1997, som han selv sier. Han kan jo takke Khalid Mahmood for at han nå til stadighet kan slippe å forklare hvorfor det er mulig å gå til sengs med Carl I. Hagen i Oslo rådhus mens den samme Hagen er spedalsk på Løvebakken to kvartaler unna. Da skal vi være snille og ikke minne om at det vitterlig forelå et undertegnet og omfattende byrådsprogram dem imellom. Den påminnelsen vil nok Hagen sørge for.
· · I mellomtida har det skjedd ting i det som skulle være Petersens nærmeste omgivelser, som heller ikke er lystelig for ham. Kristelig Folkeparti og Venstre har sviktet. De har nå sagt klart fra at de prioriterer et sentrumssamarbeid med Senterpartiet i stedet for en alenegang til Høyre. Det eneste som nå kan gi Jan Petersens regjeringsalternativ en viss troverdighet, er at Høyre begynner oppmarsjen på meningsmålingene, og den må være kraftig. Da kan tyngdeloven få de to andre inn i Høyres gravitasjonsfelt igjen. Men dit er det meget langt. Dessuten må Høyre helt avskrive Hagen. Også det virker umulig etter rundene på byen med ham.
· · Jan Petersen kan i stedet sette sitt håp til at politikken skal redde hans statsministerkandidatur. Derfor kjører Høyre igjen fram sitt skattevåpen, denne gangen i form av motstand mot boligskatten. Men saken har problemer med å fenge. I en tid da de aller fleste velgere er mest opptatt av helse og eldreomsorg, er det vanskelig å markere seg på motstand mot en skatt som mer og mer fortoner seg som en ren luksusskatt. Det går ikke i hop uten å forsyne seg av oljefondet. Og det vil ikke Jan Petersen røre.

© Dagbladet