I ei tid da parlamentarismen ikke synes å fungere, representerer Stortingets åpne høringer en fornyelse. Fire dagers utspørring kan gi en parlamentarisk situasjon.

Riksrettens avløser
Riksretten har etter parlamentarismens gjennombrudd for 112 år siden vært brukt bare én gang. Men behovet for å trekke statsråder og regjeringer til ansvar er ikke mindre enn det var i førparlamentarisk tid. Riksretten har fått sin moderne avløser i de rikshøringene som har vært avviklet i Stortinget de siste fire dagene.

Av PER VASSBOTN
Det interessante er at det nye høringsinstituttet introduseres i en tid da Stortinget er slik politisk sammensatt at parlamentarismen ikke lenger fungerer. Eller kanskje er den bare slumrende? Parlamentarismens gylne regel om at en statsråd kan bli sittende så lenge vedkommende ikke møter Stortingets mistillit, gjelder fortsatt. At et stortingsflertall ikke tør sette en mistillitssituasjon på spissen av politisk-taktiske årsaker, kan ikke tilskrives mangler ved det parlamentariske systemet.
· · To statsråders embetsførsel på et ganske avgrenset saksområde har stått på dagsordenen. Det er avdekket flere klanderverdige forhold, først og fremst som resultat av rot og feilvurderinger i departementene. Så forferdelig graverende for nasjonens ve og vel er det kanskje ikke at statsråder viser seg å være klossete eller dumme. Fortsatt gjelder Olav Oksviks gamle visdomsord om at her i landet har vi minstemål på brisling, men ikke på statsråder. Men noen ganger kan det være helt nødvendig å drive kvalitetssikring, som det heter i våre dager.
· · Det ligger nemlig et kraftig generalpreventivt element i de timelange høringene i Stortinget. De representerer ingen fornøyelse for de innkalte. Statsrådene og deres departementer skal ha hengende over seg at de når som helst, i en hvilken som helst sak, kan komme til å bli brakt til ansvar for sine avgjørelser eller mangel på sådanne. Byråkratene skal frykte Stortinget. Riksrevisjonen og Sivilombudsmannen er Stortingets egne veletablerte kontrollorganer. De fungerer godt innenfor sine avgrensede rammer. Men den løpende politiske kontrollen Stortinget ellers utøver er ganske harmløs eller ikke-eksisterende. Spørretimen har for lengst stivnet i tom formalisme, og det er derfor på tide at presidentskapet vil prøve å fornye den.
· · Det gir et ekstra trykk mot de innkalte at høringene sendes direkte i riksfjernsynet. Det er ikke mulig å lure seg unna med halve eller hele usannheter når lyskasterne, mikrofonene og kameraene er slått på. Medienes medvirkning er utvilsomt av stor betydning, men det er en overdrivelse å si at dette er et mediejippo. Tvert imot registrerer vi en viss surhet i media som ikke lenger er alene om å sette dagsordenen.
· · Det er heller ingen folkedomstol eller gapestokk vi opplever, og stemning og tone er helt ulik TV-kanalenes apeberg av høyrøstet skriking. Det er de trauste medlemmer av kontrollkomiteen som har regien hele tida, og deres framferd er underlagt en ganske detaljert forretningsorden. Det er da heller ingen profesjonelle utspørrere som eksaminerer statsrådene. Dette er politiske vesener som fører sitt sverd mot andre politiske vesener.
· · Vi har å gjøre med en politisk prosess, slik riksretten også ble brukt politisk for over hundre år siden. Det foregår en kamp om makt, om sannhet, om penger, om politisk oppslutning. Den kampen ender aldri så lenge vi har politiske organer som kan utøve sin virksomhet noenlunde fritt, men den vil nødvendigvis skifte form og innhold fra år til annet.
· · Det er ikke så vanskelig å se en utgang på denne saken som til forveksling vil likne en parlamentarisk situasjon. Carl I. Hagens forutinntatte mistillit til samferdselsministeren får nok bare Fremskrittspartiets stemmer. Men i innstillingen som om noen uker kommer fra kontrollkomiteen, kan listen over kritikkverdige punkter bli lengre enn statsrådene og deres sjef setter pris på. Hvis stortingsflertallet stiller seg bak et eller flere forslag til uttalelse som i klartekst sier hva statsråd Grete Berget eller statsråd Kjell Opseth burde ha gjort, da har vi en situasjon.

© Dagbladet