Skamløse gjester
Av DAG KULLERUD
Det står skrevet i første Timoteus at du ikke skal la noen se ned på deg fordi du er ung. La det være et viktig forbehold til følgende iakttakelse: Vi har fått en hærskare av unge, skamløse programledere i TV-kanalene. Deres skamløshet består av en slags selvbestaltet frekkhet der jeget er ikke bare programleder, men selve programmet.
Dette er et generelt inntrykk, et sukk, en slags observasjon av et marked. Og: anliggendet gjelder for alle TV-kanalene.
· · Det er ikke vanskelig å se at satsingen på ungdom samsvarer med den aggressive markedsføringen av en rekke produkter, derimot er den nesten paradoksal i forhold til befolkningsutviklingen. I dag utgjør andelen av befolkningen som er over 50 år 30,2 prosent, mens 49 prosent befinner seg mellom 16 og 49 år. I årene framover kommer disse to tallene til å nærme seg hverandre slik at andelen som er under 50 år blir mindre.
· · Alder er selvsagt ikke det beste kriteriet for TV-seernes forhold til en TV-kanal eller et program, men det synes i det minste å være et stort misforhold mellom antall eldre programledere og andelen av eldre i befolkningen.
· · Alder er heller ikke det beste kriteriet for kvalitet, men års erfaring og kunnskap kan være et glimrende utgangspunkt for kvalitet. La oss ta to positive eksempler. Claus Wiese og Henry Notaker tilhører hver sin generasjon. De har det til felles at de i stor grad er selveksponerende, de bruker seg selv i framdriften av et program, men det gjøres i begge tilfeller med kunnskap og med en tydelig forståelse for mediets virkemidler. De blir derfor aldri påtrengende som personene Wiese og Notaker, de er selv virkemidler for noe annet. De binder ikke troverdigheten opp til sin egen person, men til det som formidles.
· · De skamløse gjør det motsatte. Og det behøver ikke bare være galt; som provokasjon kan det skamløse ha stor verdi. Men det skamløse kan også være kynisk i en annen forstand, nemlig der form og fakter ikke er annet enn programlederens speil. Vi verken ser eller hører annet enn et menneske som peker på seg selv. Slike programledere er å likne med herreløse hunder, streifende formålsløst omkring etter eget forgodtbefinnende.
· · Ordet kynisk har vi fra slike hunder; det greske ordet kynikos betyr hundeaktig. Noen vil sikkert ha dem frabedt som gjester i stuene ut ifra en estetikk. Mitt poeng ligger i at jeg finner dem uinteressante. Bortsett fra at de representerer et tidsbilde.

© Dagbladet