Ikke så hårsår
Av HANS ROSSINÉ
Nationaltheatrets styreleder Kjeld Rimberg innrømmer i gårsdagens avis at styrene i kulturinstitusjoner i visse sammenhenger opptrer som kulturfaglige premissgivere og som kulturfaglige organer. Pussig nok påstår han i samme åndedrett at jeg «ikke liker næringslivet» fordi jeg har problematisert næringslivsledernes inntog i norske kulturstyrer.
· · Bare for å få slått det fast: Verken ideologisk eller personlig har jeg noe «imot» næringslivet. Det er vel ærlig talt ikke på dette planet debatten bør befinne seg hvis den skal bli fruktbar. Poenget med mine kommentarer i forlengelsen av serien «Kulturens bakmenn» har vært å reise og legitimere noen spørsmål knyttet til kulturminister Åse Klevelands plassering av næringslivsledere i kulturstyrene. Jeg synes man bør belyse dette forhold av flere grunner. For det første fordi dette på det kulturpolitiske plan representerer et brudd med Arbeiderparti-tradisjonen om sterk kunstner- og kulturarbeiderinnflytelse der beslutningene fattes i kulturlivet.
· · For det andre fordi det kan virke som om bedriftshushold er blitt den altoverskyggende oppgaven for kulturinstitusjonene på 90-tallet. Influerer i så fall denne budsjettplanleggingens moderlige varme på den kunstneriske tenkning og frihet, på engasjement, vitalitet og viljen til risiko? Er virksomhetsplanleggingen nå blitt viktigere enn visjonene? Selv om skandalene både ved Henie-Onstad Kunstsenter og ved Oslo Nye Teater aktualiserer viktigheten av skikkelige styrer, er det etter min oppfatning naivt å tro at det å underlegge teatrene og andre kulturinstitusjoner bedriftsøkonomisk og byråkratisk rasjonalitet ikke kan komme, og på visse punkter vil komme, i konflikt med hva et teater eller en kulturinstitusjon skal og bør være.
· · Og når det nå innrømmes at kulturstyrene i visse sammenhenger er kulturfaglige organer, er det interessant å spørre om det enkelte styremedlems kompetanse, og å diskutere hvem som tar og skal ta de viktige og reelle beslutningene i kulturlivet. Det er i hvert fall ingen grunn til å bli forurettet når man setter spørsmålstegn ved kulturinstitusjonenes stille forvandling til kulturbedrifter. Debatten var for øvrig sterkere i 1990 da man på liknende vis strømlinjeformet universitetene til å bli kunnskapsbedrifter.
· · Kjeld Rimberg mener jeg bør lære hans fagområde bedre å kjenne, og tilbyr meg et kurs hos hans konsulentfirma. Det var elskverdig. Men med det svimlende prisnivået Rimberg & Co opererer med, tror jeg dessverre jeg må betakke meg inntil jeg skulle få noen smørfeite offentlige kulturbevilgninger i ryggen.

© Dagbladet