Dødelig Woody Allen-dose
Av HARRIET EIDE
Noen bedre på lattervekkende og satiriske midt-i-livet-kriser enn Woody Allen når han boltrer seg i Manhattan-universet?
Krisene er også gangbare utenfor New Yorks navle, nå på et bittelitte teater i København.
Lørdag ble Amager NY scene innviet med tre amerikanske enaktere; «Tre dødelige doser» av Woody Allen, David Mamet («Oleanna») og Elaine May, kjent skuespiller i og instruktør av flere amerikanske filmer. De skrev enakterne til en felles urpremiere i New York i fjor. Den danske instruktøren Lotte Horne og skuespilleren Finn Storgaard, begge medansvarlige for Europa-premieren i København, så stykket i New York og var raske på labben.
Da de åpnet danske aviser mandag kunne de notere en ny total-suksess. · · Hvilket norsk teater er kjappest ute og får dosene oppført til glede og ettertankens bakrus her hjemme?
For selv om latterhikstene kom som styrtregn under premieren, er ikke enakterne blott til lyst.
«Det er sjovt, det er farligt,» skrev Ekstra Bladet, og - det er rystende kynisk.
På en helt naken, hvit scene introduseres vi for advokaten (Claus Bue) og funksjonæren (Finn Storgaard) i David Mamets «En overhøring», der et Kafka'sk byråkrati utvikles fra en begynnende harmløs samtale om en grasklipper. David Mamet er en mester i å snu en tilsynelatende ufarlig situasjon til ond uhygge. Han skildrer maktmisbruk så det vrir seg i en, her gjennom grotesk humor.
Grotesk er også Elaine Mays kyniske rapport fra et selvmordsenter i «Den varme linje». Oppmerksomheten flyttes mellom selvmordskandidaten (Inge Sofie Skovbo) til den reddende Ken (Mikael Helmuth) og hans foresatte (Finn Storgaard og Claus Bue). En bitende satire over krisepsykiatri og den iskalde hverdag. Latteren er ikke udelt behagelig. · · I Woody Allens «Central Park West», en fornem New York-adresse, vrenger atter Woody ekteskapet med en haglskur av frekke og grove replikker, en slags 1990-årenes Strindberg i farseutgave.
- De ler på eget ansvar, skriver forestillingens program. Først etterpå skjønner man hvorfor. En glimrende oversetter, en kjapp instruktør og en håndfull gode skuespillere kan fikse dette til en suksess, også her hjemme. Det fortjener vi.

© Dagbladet