Vi ønsker selvsagt svenske sykepleiere og leger velkommen til gards for å lindre vår mangel på fagfolk. Men hvordan i himmelens navn har vi havnet i denne situasjonen?

Pinlig grensehandel
Arbeidsdirektør Ted Hanisch er på tur til Sverige for å handle helsepersonell. 3000 sykepleiere og 1000 leger har Hanisch fått lov til å bringe inn i landet tollfritt. Og nå krangler arbeidsmarkedsetaten, LO og Per-Kristian Foss om hvem som skal få lov å drive denne handelen, vår offentlige arbeidsformidling eller private handelsmenn? Med skam å melde: Dette gir vi blaffen i.

Av SISSEL BENNECHE OSVOLD
Vi ser nok den prinsipielle siden av saken, dersom den handler om privat eller offentlig arbeidsformidling. Poenget er at det er de færreste av oss som ser saken fra denne vinkelen. Det kunne nærmest ikke falle oss inn å gi oss til å spørre om hvem som skal få kjøpe faglærte svensker, Hanisch eller Foss' private oppkjøpere, så lenge saken handler om akutthjelp til en alvorlig syk pasient.
· · Vi velger i stedet å se saken fra sykesenga, der fraværet av den omkringstående kvalifiserte arbeidskraft plutselig er så omfattende at myndighetene må på utenlandstur for å unngå at pasienten blir liggende der ganske aleine i korridoren bak skjermbrettet sitt. Eller han ligger hjemme og venter og venter, til i det minste heismontørene er ferdig med å streike og han kanskje kan komme seg ned sju etasjer og til drosjen som kan bringe ham til apoteket.
· · Vi forstår simpelthen ikke debatten om formidlingen, så lenge vi i alle fall skjønner at nå må Norge gi seg til å støvsuge bortimot hele EU for arbeidskraft innen helsesektoren. Finner, dansker, svensker, nederlendere og irer skal i løpet av året avlegges besøk for at Hanisch skal få med seg hjem nok folk til å holde helsevesenet i gang. En for så vidt grei konsekvens av EØS-avtalen som garanterer fri flyt av både arbeid, mennesker og sykdommer. Men selvfølgelig spør vi oss med rette, hvorfor har vi ingen egen beredskap? Og her er svaret, delvis:
· · Norsk medisinsk behandling har de siste årene utviklet seg så hurtig på grunn av ny teknologi og internasjonal forskning at utdanningen av helsepersonellet ikke er i tråd med behovet for spesialister på alle nivåer. Helsevesenet er langt mer legestyrt enn skolevesenet er lærerstyrt. Og legene tenker mer på egne sektorer enn på langsiktig og helhetlig investering i utdanningen for alle som jobber med pasienter.
· · Videre har sykepleierne med rette prioritert lønnskamp, men dessverre i mindre grad sin egen spesialistutdanning. Dessuten har mye verdifull tid gått med til profesjonskampen mot hjelpepleierne. Gjennomtrekken i yrket er svært stor på grunn av overbelastning og lange vakter. Og som kjent er ett av svarene på vår legemangel at vi ikke utdanner nok av dem. I dag må en medisinerstudent helst være ferdig utdannet hjernekirurg i utlandet for å komme inn på studiet her hjemme. Og slikt tar som kjent tid.
· · Er da svaret på vår nasjonale hjelpeløshet å finne blant svenske, finske og irske arbeidsledige sykepleiere?
Norske sykehusleger vil være tilbøyelige til å svare nei. De er på jakt etter erfaren, høyt kvalifisert og spesialisert arbeidskraft. På ledighetsmarkedet i Sverige venter de nyutdannede og minst spesialiserte. Kanskje har vi derfor lite å hente her. Bortsett fra til hjemmesykepleien og hjelpepleien, der omsorgskriteriet oftere er viktigere enn spesialistutdanningen.
· · Dessuten frykter norske sykepleiere at nødhjelpen fra utlandet vil føre til ytterligere gjennomtrekk i yrket, fordi de unge og nyutdannede etter en tid vil hjem og stifte egne familier der. Vi andre tillater oss å slå fast, med stor forbauselse, at lege- og pleiermangelen i norsk helsevesen åpenbart har kommet som den ikke ukjente jula på den like kjente kjerringa. Uansett snakker vi om en bemanningsskandale, og på ingen måter om arbeidsformidling.
· · Denne situasjonen skal det nok ikke lykkes helseminister Gudmund Hernes å redde med en reform i løpet av et års tid. Derimot må han, som oss andre, gi seg til å gruble over hva som styrer dynamikken og retningen innen norsk helsevesen. Politiske beslutninger er det i alle fall ikke.

© Dagbladet