Åpningen av en tunnelutgang i Jerusalems gamleby har ført til voldsomme arabiske protester. Ønsker Israels statsminister Benjamin Netanyahu å torpedere fredsprosessen?

Tunnel i fredsmørke

- Vi leker ikke butikk, det er vi som styrer Jerusalem, sier Ehud Olmert, borgermester i Den hellige stad. På den måten avfeier han alle palestinske og internasjonale protester mot at en over 2000 år gammel tunnel i det palestinske Øst-Jerusalem nå blir gjenåpnet.

Av JAN-ERIK SMILDEN
Det israelske tunnelprosjektet skaper nye vanskeligheter for en fredsprosess som ikke akkurat er preget av framgang fra før av. Opptøyene i Jerusalem de to siste dagene får fredspessimistene til å spekulere på om et nytt palestinsk opprør, en intifada, er på gang. Men hvorfor så mye bråk om en gammel tunnel?
Deler av tunnelen går under plassen som på arabisk kalles Haram Al-Sharif og som jødene kaller Tempelplassen. Her ligger Klippemoskeen og Al Aqsa-moskeen, regnet som Islams tredje helligste sted. Herfra skal profeten Mohammed ha startet sin himmelferd på hesten Buraq, og på samme sted skal salig Abraham ha vært villig til å ofre sin sønn Isak. Her sto også jødenes tempel, brent ned av romerne for drøye 1900 år siden.
· · I hundrevis av år har arabere og jøder knivet om denne så hellige plass. Jødene har sin klagemur på den ene siden, mens muslimene - også under israelsk okkupasjon - stort sett har hatt kontroll over selve plassen og de to moskeene. Men nå utkjempes det altså en kamp under jorda.
· · Tunnelen som til sammen er snaue 500 meter, går fra Via Dolorosa, der Jesus skal ha båret sitt kors, og til klagemuren. Den er en del av et gammelt makkabeisk vannsystem, men består også av hvelvinger fra romertida og middelalderen. Mesteparten av tunnelen har vært åpen for turister i flere år, men bare i den ene retningen. Derfor har det vært meget trangt når folk skulle ut og inn, og derfor hevder også israelske myndigheter at åpningen av den andre enden vil øke antallet besøkende fra 70 000 til 400 000 per år.
· · Problemet er bare at den nyåpnede delen befinner seg i nærheten av de muslimske helligdommene. Borgermester Olmert sier at tunnelen ikke går under, men ved siden av de to moskeene og mener åpenbart at saken dermed burde vært ute av verden. Mer praktisk anlagte palestinere frykter at åpningen av tunnelen i verste fall kan føre til at området undergraves, slik at moskeene raser sammen. Andre er redde for at jødiske ekstremister som ved flere anledninger har truet med å sprenge Klippemoskeen og Al Aqsa-moskeen i lufta, kan gjøre det ved å plassere dynamitt i tunnelen.
· · Men først og fremst har denne saken en stor symbolverdi. Palestinerne ønsker sin hovedstad i Øst-Jerusalem, israelerne sier at hele byen skal forbli jødisk til evig tid. Tidligere statsminister Shimon Peres ville diskutere Jerusalems framtid, slik det også blir slått fast i Oslo-avtalen. Hans etterfølger, den konservative Benjamin Netanyahu, slår kategorisk fast at Jerusalem ikke er noe diskusjonstema i det hele tatt.
· · Det er på denne bakgrunn han har gitt ordre til åpning av tunnelen. Grunnen til at det skjer akkurat nå, er trolig at den amerikanske valgkampen er på sitt mest intense. Når det gjelder viktige utenrikspolitiske saker, synes Bill Clinton å ha hengt opp et skilt på sitt kontor der det står skrevet «Ute til lunsj, tilbake 5. november». Dette vakuumet utnytter Netanyahu til det ytterste, også vel vitende om at Clinton i en valgkamptid ikke kan gå for hardt ut mot Israel - av hensyn til jødiske velgere.
· · Men Netanyahu spiller høyt. De siste dagers vedtak om å bygge tusenvis av nye jødiske bosettinger på den israelsk-okkuperte Vestbredden har fått både palestinere og andre arabere til å rase. Med åpningen av tunnelen har ikke bare palestinernes president Yassir Arafat mistet det siste han hadde av nattesøvn; Jordan og Marokko, Israels to fremste arabiske allierte, har også reagert med sinne og avsky. Den arabiske liga har innkalt til krisemøte.
· · Både Ehud Olmert og statsminister Netanyahu må vite at det som nå skjer i Jerusalems gamleby, oppfattes som en ren provokasjon av de fleste utenforstående. Enten tror Netanyahu at han kan gjøre hva han vil uten at fredsprosessen rammes, eller så ønsker ikke den israelske statsministeren fred overhodet. Logikken i det som nå skjer, er uansett vanskelig å forstå.

© Dagbladet