NATO, Næss og Bjørneboe
Av FREDRIK WANDRUP
Endelig: I dag utgis Jens Bjørneboes essay i samlet utgave. Anledningen byr seg til å sjekke sannhetsgehalten i det mest kjente av dem alle, fortellingen «Da professor Arne Næss og jeg erobret NATO på Kolsås» fra 1965.
- Historien er usedvanlig sann, forteller Arne Næss på oppfordring. - Jens var kjempesint når noen trakk den i tvil. Vi var reist til min hytte på Kolsås for å gå løs på uavklarte filosofiske spørsmål, men hadde glemt vin. Min kusine hadde vært på fest i NATO noen dager tidligere. Det var slik jeg kom på at de muligens hadde vin der.
· · - Og så gikk dere rett inn?
- Vi bløffet oss greit forbi de militære vaktene. Typisk nok var det en sivil resepsjonsvakt, et menneske av denne verden, som først ble mistenksom. Det eneste som er oppdiktet i artikkelen er at jeg under møtet med en høyere offiser peker på en medalje med et vikingskip på og sier at «dette er kanskje marinen».
· · - Hvordan ble du kjent med Jens Bjørneboe?
- Det begynte med at han skrev to kronikker i Morgenbladet, der han hevdet at skikkelige filosofer reiste til Himalaya for å meditere, mens jeg skulle opp på alle fjelltoppene. Siden møtte vi hverandre. Til tross for at vi var fenomenalt forskjellige, hadde vi stor gjensidig respekt. Gjennom årene førte vi en løpende debatt om filosofi og religion.
- Oppfattet du Bjørneboe som en lærd person?
- Nei, jeg vil ikke kalle ham lærd. Han la ikke vekt på spesialkunnskaper. Han mente at man måtte sette ting på spissen for å oppnå resultater. Vi møttes i glad uenighet. Men han ville for eksempel ikke bokse med meg.
- Bokse?
- I et selskap hadde jeg tatt med meg boksehansker for å praktisere det jeg kaller ghandistisk boksing, altså at man forsøker å treffe presist uten å skade hverandre. Men det ville han ikke. Kanskje var han redd for sine egne krefter.
Han var jo imot vold. Men når han kjempet mot volden, knyttet han selv nevene mot brutaliteten.
· · - Diskuterte dere Bjørneboes eget verk?
- Jeg sa til ham at hvis man tok innover seg menneskenes måte å oppføre seg på mot hverandre, altså verdens urettferdighet, ville man ikke kunne klare å leve.
- Fikk dere noen reaksjon på NATO-besøket etterpå?
- Ikke et ord. Det er synd. Jeg skulle gjerne ha visst hva de tenkte.
- Og vin fikk dere heller ikke?
- Nei, dessverre. Bjørneboe kunne til slutt ikke dy seg og avslørte oss. Hvis han ikke hadde gjort det, ser jeg ikke bort fra at vi kunne fått litt. I hvert fall en whiskyskvett ...

© Dagbladet