En rekke land slåss om å få mekle i Midtøsten-konflikten. USA har vunnet siste runde, men Bill Clinton spiller høyt.

Meklere i strid
I Washington sitter Benjamin Netanyahu og Yassir Arafat i indirekte forhandlinger, med USAs president Bill Clinton som mellommann. I Kairo sitter Egypts president Hosni Mubarak og er fornærmet. I Brussel og andre hovedsteder føler EU-ledelsen seg forbigått. I Moskva føler Boris Jeltsins menn at Russland er satt utenfor konflikten mellom Israel og PLO. Ved siden av USA er er Oslo det eneste sted hvor man er fornøyd.

Av JAN-ERIK SMILDEN
Etter de siste dagenes blodige konflikter mellom israelere og palestinere er det merkelig at verdens stormakter står i kø for å få være med på å mekle en fred som synes å være lenger og lenger unna. Men slik rivalisering er ikke ny.
· · Jeg husker godt da den såkalte Kairo-avtalen mellom Israel og PLO ble undertegnet i Egypts hovedstad, i begynnelsen av mai 1994. Dette var president Hosni Mubaraks comeback på fredsfronten, samme dag som han hadde fødselsdag. Men selskapet ble etter egypternes mening delvis ødelagt - av Norge.
· · For utenriksminister Bjørn Tore Godal var i Egypts øyne så uhøflig at han på flyturen fra Oslo til Kairo hentet Yassir Arafat i hans hovedkvarter i Tunis. Den turen ville egypterne ha tatt sjøl. Og når fredsmeklerne Terje Rød Larsen og Mona Juul spilte en viktig rolle i forhandlingene helt til det siste, følte egypterne at enda mer av deres ære forsvant. Derfor framhevet ikke president Mubarak Norges innsats fra talerstolen, derfor ble også Terje Rød Larsen plassert langt oppe på galleriet under undertegnelsesseremonien.
· · Seinere er forholdet mellom Egypt og Norge blitt utmerket, og de to landene samarbeider nært om fredsprosessen. Det er ikke mer enn noen uker siden Egypts utenriksminister Amr Moussa var i Norge på besøk. I helga snakket han med Bjørn Tore Godal på telefonen, da både Norge og Egypt prøvde å få fredsprosessen på skinnene igjen.
· · Forholdet mellom Norge og USA var også en smule anstrengt når det gjaldt Midtøsten - etter at den såkalte Oslo-kanalen førte til Oslo-avtalen. Norge kom inn som fredsmekler på et tidspunkt da de bilaterale forhandlingene mellom Israel og PLO gikk i stå i Washington. Selv om ingen sa det rett ut den gang, er det liten tvil om at Oslo-avtalen var et prestisjenederlag for USA, som har ledet an i mesteparten av fredsarbeidet i Midtøsten. Men også dette er nå glemt. Anført av Godal, statssekretær Jan Egeland og ambassaderåd Mona Juul i Tel Aviv, spiller Norge på lag med USA. Sentralt på det laget befinner FNs visegeneralsekretær Terje Rød Larsen seg.
· · Både Rød Larsen og Mona Juul er i kulissene under toppmøtet i Washington, så både FN og Norge er i høyeste grad representert. Men Hosni Mubarak, som var invitert som en av hovedpersonene, takket altså nei. Han ville at Netanyahu og Arafat skulle møtes i Kairo, men ville ikke ha noe toppmøte før israelerne hadde gått med på å stenge den omstridte tunnelen like ved muslimenes hellige moskeer i Jerusalems gamleby. Mubarak har en stadig mer anti-israelsk hjemmeopinion å ta hensyn til og følte at Netanyahu måtte presses til forhåndsbetingelser. Det ville ikke USA ha noe av og «snappet» toppmøtet foran øynene på Egypt.
· · Ikke før hadde USA invitert Arafat til Washington før EU ba PLO-lederen komme til Luxemburg mandag kveld. Det var en klar markering og et ønske om å bidra i fredsprosessen. Arafat dro gladelig til møtet med EU, vel vitende om at palestinerne har langt mer generell støtte i Europa enn de har hos den vanligvis pro-israelske Clinton-regjeringen.
· · Amerikanerne ønsker et toppmøtet etter Dayton-modellen, slik fredsavtalen om Bosnia ble utformet. USA ønsker så få fredskokker som mulig for å få minst mulig forhandlings-søl, og det er forståelig. Men det er også klart at USA ønsker å spille hovedrollen. Hadde Bill Clinton ligget likt med Bob Dole på meningsmålingene foran presidentvalget, er det tvilsomt om han hadde tatt sjansen på dette toppmøtet. Nå leder han så klart at han trolig har råd til å feile.

© Dagbladet