Norsk politikk befinner seg i ventestilling. Alle politiske aktører venter på noe, også på hverandre.

Mens vi venter
Mellom Kongens trontale i går og finansministerens finanstale i morgen ligger denne vesle torsdagen som symbolet på norsk politikks tilstand i øyeblikket: I venting mellom nesten noe og det absolutte intet. Alle politiske aktører venter på et eller annet, også hverandre. Det er kjedelig, men gir en stabilitet som er enestående i hele verden.

Av PER VASSBOTN
Framfor alt venter alle på statsministerskiftet fra Gro Harlem Brundtland til Thorbjørn Jagland. Det ble varslet allerede for fire år siden, da Jagland ble Arbeiderpartiets leder, og det ble offisielt bekreftet av Gro selv før jul i fjor. Statsministerskiftet drar ut og drar ut, og i dag vet ingen når det vil komme. Kanskje venter Gro på Boutros-Ghali, som venter på Bill Clinton, som venter på resultatet av det amerikanske presidentvalget. - Alt henger sammen med alt, som landsmoderen bruker å si, derfor denne lange ventetid.
· · Aller mest venter nok Thorbjørn Jagland og hans stall av velyndere, rådgivere og statsrådkandidater. De er meget utålmodige etter å få stikke fingrene i departementenes skuffer. De har enorme ambisjoner om å modernisere Norge i tråd med Jaglands visjoner. Men statsministerkandidaten selv er for smart eller for lojal til å la falle et eneste utålmodig ord, i hvert fall ikke offentlig. Derfor har han satt sine ambisjoner i ventestilling inntil videre. Det er til å holde ut bare fordi han vet han har mye makt å glede seg til. Han gleder seg ikke fullt så mye til den ventede rettssaken om AUFs omgang med statsstøttereglene, hvor han som vordende statsminister blir et kronvitne.
· · Enda vanskeligere er ventetida for de sittende statsrådene, de som sammen med sin sjef sitter på en form for selvpåført oppsigelse. Noen av dem burde ha gått for lenge siden. Etter det mest forsmedelige av alle nederlag for regjeringen, folkeavstemningen om EU for to år siden, burde minst halvparten av dem ha vært skiftet ut. Nå administrerer de en traurig departemental hverdag, hvor den største politiske spenningen knytter seg til om Kjell Opseth sier seg lei fire eller sju ganger under samme komitéhøring, og om kroppsspråket redder ham fra mistillit.
· · På opposisjonssiden venter alle på stortingsvalget i 1997. Det er årstallet Høyres leder Jan Petersen festet sitt stive blikk på for over et år siden. I 1997 skal han nå det eneste målet han har satt seg, at Høyre igjen skal bli Norges nest største parti, det vil si større enn Senterpartiet. Går ikke det, kan han alltids feste blikket like stivt på 2001. Mye tyder på at han allerede et år før 1997 er begynt å skjele til 2001 som et minst like fortrøstningsfullt framtidsår.
· · Venstre venter med langvarig opparbeidet lengsel og smerte på å få så mye over fire prosent at en stortingsgruppe av utjevningsmandater kan kjøre opp Løvebakken i en maksitaxi. Senterpartiet og Anne Enger Lahnstein venter på at det skal blåses nytt liv i EU-saken, nå kalt Schengen, slik at det kan holde til et nytt brakvalg. Kjell Magne Bondevik venter på å bli statsminister, mens Erik Solheim venter på neste århundre. Og Carl I. Hagen venter på valgkampens allehånde muligheter for å bli utskjelt av presse og politikere, slik at hans troløse velgermasse kan bli værende hos ham. Det betyr at vi alle har en heidundrende valgkamp i vente.
· · Summen av at alle politiske aktører oppholder seg i sine venterom er en politisk stabilitet som internasjonalt plasserer oss i den absolutte særklasse. Det er så uendelig trygt å basere sin energiforsyning på import av olje og gass fra det demokratiske, stabile, praktisk talt streikefrie Norge. Det er vidunderlig for stormakter i alle verdenshjørner å kunne gjøre regning med dette naturskjønne fastpunktet på kanten av Atlanterhavet, en rik liten fredsmekler uten andre ambisjoner enn å herske over fisken, hvalen, selen og oljen i havet.
· · Det eneste uberegnelige ved Norge har vært de to folkeavstemningene om EU. Nå er også de forutsigbare.

© Dagbladet