|
Av VIBEKE KNOOP RACHLINE PARIS (Dagbladet): Endelig får vi rede på hvem de er. De franske intellektuelle, som har påvirket så mange, også i Norge, har fått egen ordbok. De som ikke er med der kan bare gå og tenke om igjen. Å være nevnt i denne nye bibelen er et «must». Den tar også med de riktige stedene, så det er ingen sjanse for å gå seg vill. Men først, hva er en intellektuell? For Jean-Paul Sartre er det de som «blander seg opp i det de ikke har noe med». For ham er en vitenskapsmann som arbeider med atombomben i laboratoriet sitt ikke en intellektuell. Inntil han blir klar over hvilken fare han utsetter verden for og ber sine kolleger om å underskrive et opprop mot bruken av bomben. Da har han brydd seg med noe han opprinnelig ikke hadde noe med. Selv var jo Sartre ekspert på området. For forfatterne av ordboka, Jacques Julliard og Michel Winock, er Sartre den mest typiske av franske intellektuelle. · · For Julliard og Winock er en intellektuell en kvinne eller mann som bruker sitt ry, opparbeidet i en annen sammenheng, i den offiselle eller politiske debatten. Julliard og Winock diskuterte så fillene føk om en sportsutøver, moteskaper eller sanger fortjente betegnelsen hvis de underskrev et opprop. De ble enige om at det ikke holdt. De intellektuelle gjør mer enn å underskrive. De setter aksjonen inn i en total analyse. Jean-Claude Killy eller Yves Saint-Laurent fikk dermed ikke være med. Ikke de Gaulle heller. · · Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Edvard Grieg, Knut Hamsun og Haakon Lie er med. Ikke akkurat som typiske representanter for franske intellektuelle, men som referanser. De tre første ble for eksempel hyppig omtalt i det intellektuelle bladet La Revue Blanche, som gikk sterkt inn for kaptein Alfred Dreyfus, og som fremmet skandinaviske kunstnere. Knut Hamsun hadde bidrag i to andre intellektuelle fora, La Revue des Revues og Nouvel Age Littéraire. · · Ordboka kan bli god å ha i årene som kommer, som et oppslagsverk over en utdøende rase. Flere analyser tyder på at den intellektuelle er i ferd med å forsvinne, eller rettere sagt med å gjemme seg bak et nettverk, et miljø, en kulturell forening, et forskningssamarbeid. Hvor man snakker blir viktigere enn hvem som snakker. Det har allerede begynt å skje i Frankrike, som ikke lenger fostrer slike «samvittigheter» som Sartre eller Raymond Aron. Julliard og Winock er inne på tanken selv. Den intellektuelle problematikken har sine moter - som haute couture. Begge er under kunstig åndedrett. [ :nyheter | :meninger | :sport | :nett | :respons | :guiden | :spill | :annonser ] | |