Blir det rød eller brun oktober i Russland - eller hangler det skjøre demokratiet seg gjennom nok en høst?

Jeltsins oktober

«Forræder!» ropte Russlands innenriksminister da Aleksandr Lebed i landets parlament redegjorde for fredsavtalen i Tsjetsjenia. Torsdag forsikret Jeltsin i en radiotale at han støttet avtalen, han avviste Lebeds avskjedssøknad, ga ham ros for å ha «fulgt presidentens ordre» - og passet samtidig på å rose sine to andre nære medarbeidere.

Av PETER NORMANN WAAGE
For selv om Jeltsin understreket at landet fortsatt har en arbeidende president, kan han ikke lukke øynene for den maktkamp og rivalisering som skjer rundt sykesenga - og som forverres av innenrikske og utenrikske problemer ute i høstmørket.
· · Nærmest pasienten posisjonerer hans rådgivere og rivaler seg. De samarbeider - til Jeltsins politiske eller fysiske død. Presidenten har vist seg som en mester i å samle forskjellige mennesker rundt seg og sette dem opp mot hverandre, slik at han selv framstår som den nødvendige midte. Ved at alle trekker i forskjellige retninger, synes det som om Jeltsins politikk følger en stabil kurs.
· · Anatolij Tsjubais er reformatoren. Han var tidligere privatiseringsminister, men ble ofret i valgkampen for å tekkes de velgerne som led under reformene. I stedet ble han valgkampleder, og som takk for innsatsen ble han utnevnt til presidentens personlige stabssjef etter seieren. Han vil aldri vinne noe valg, men det vil den som får ham som valgkampleder. Han har forstått spillet. Nå våker han som en høk over presidentens seng, forbereder dokumenter for ham, og håndplukker nye byråkrater til statsadministrasjonen.
· · Viktor Tsjernomyrdin er Jeltsins trauste vikar, som overtar de første tre månedene etter at Jeltsin beviselig er blitt ute av stand til å regjere. Deretter blir det valg. Hvis Tsjernomyrdin skal vinne, trenger han mer enn hjelp fra Tsjubais. Han må la det regne løfter, gaver og penger over fattigfolk i provinsene, akkurat som Jeltsin gjorde i valgkampen. Hvis da ikke folk flest nå har gjennomskuet spillet. Etter valgseieren er det ikke kommet en kopek.
· · Vi må regne med at Vesten vil utrope de eventuelle parhestene Tsjernomyrdin og Tsjubais til de mest demokratiske, humane og tryggeste. Tsjernomyrdin er interessert i å eksportere råvarer til Vesten, særlig olje og gass, Tsjubais er Det internasjonale pengefondets yndling. Han sørger for at utlandet får gunstige investeringsbetingelser.
· · Aleksandr Lebed er outsideren som mestrer innsidespillet til fingerspissene. Hans fredsavtale i Tsjetsjenia har vist folk flest at han kan utrette noe, hans hemningsløse utskjelling av regjeringen går også rett hjem. Men hvilken politikk han virkelig står for, er uklart. Han har nettopp gått i kompaniskap med sin tidligere fiende, Jeltsins forrige yndling og forhenværende sjef for presidentens vaktstyrker, Aleksandr Korsjakov. Alliansen er rettet mot Tsjubais, som Korsjakov anklager for korrupsjon - en gren han selv heller ikke skal være noen nykommer i.
· · Kampen for et sterkt Russland er retorikken som binder de to sammen. Landet må styrkes på sin asiatiske flanke, samtidig som man må demme opp for «Vestens ekspansjon gjennom Nato». Etter talibanenes seier i Afghanistan, vil Lebed kunne øke den retoriske temperaturen og framstille Russland som truet fra to kanter. Han har minnet Vesten om at Russland har raketter som fortsatt virker, og sagt at krigen i Tsjetsjenia bare er en lek i sammenlikning med hva som kan komme i Sentral-Asia.
· · Streikende kullgruvearbeidere truer landets energiforsyning og industri, statsansatte murrer over at lønna ikke betales på månedsvis. I hæren selger offiserer og soldater våpen og metall for å kjøpe mat. De mange misfornøyde vakler mellom kommunistene og Lebed, en gammel rødfarge og en uklar sjattering som kan gå mot brunt.
· · Om Jeltsin friskner til eller ikke etter operasjonen, er det nok bare han selv som kan tro at landet vil ha en fullt arbeidende president før neste valg. Da sovjetlederne skrantet, tok statsbyråkratiet over. Det finnes ikke lenger. Derfor foregår maktkampen for åpen scene. Om det kommer et fargeskifte med eller uten forutgående valg, avhenger av politikernes evne til å samarbeide så folk får lønn og slipper å frykte for kriminaliteten. For mer enn alt er russerne lei av storpolitikk og politiske linjeskift. Bare de får litt ro og stabilitet, utholder de det meste.

© Dagbladet