Dødelig statsstøtte?
Av TERJE MOSNES
En uke etter at statsbudsjettet ble offentliggjort har kulturlivet, som andre -liv, studert innholdet. Noen har slått seg til ro med tallenes tonløse tale, andre har ikke, og forbereder lobbyvirksomhet overfor «sine» stortingsrepresentanter: «Her må det i all anstendighets navn plusses på så det monner når dere får dette til behandling!» Verden er med andre ord i rute.
I den del av verden som heter «norsk jazz» har reaksjonene på budsjettet vært blandet. Når departementet foreslår å opprette et permanent toppensemble, er nok det greit, men man hadde liksom tenkt seg noe mer enn en slump penger som allerede etablerte orkestre kunne søke om å få disponere i tre år. Dessuten hersker det skuffelse over at ikke departementet tar tak i i Kulturrådets utredning om hvordan jazzlivet bør organiseres, det var tross alt departementet som bad om, og fikk, utredningen. Viktigere enn et statsensemble ville vært mer penger til å opprette spillesteder i tråd med utredningens konklusjon, hevdes det, i en tid der norske musikere mister arbeidsplasser fordi klubb- og konsertvirksomheten avtar.
· · Så tikker det inn en faks fra Jon Larsen, gitarist i Hot Club de Norvège og ildsjel bak plateselskapet Hot Club Records, en norsk eksportbedrift som har overlevd gjennom Larsens blodslit og trass. «Statlig jazzensemble?» spør Larsen, og fortsetter:
«Hvor mange kulturbyråkrater må vi få tredd ned over hodene våre før noen sier stopp? Det er en gyllen regel at et arrangement blir avlyst når det er flere på scenen enn i salen. Nå nærmer vi oss den grensen i forholdet mellom musikere og administratorer. Jazzen er sterk og klarer seg utmerket uten innblanding fra staten. «Statsjazz» og «Improvisasjon sett i system» (den nynorske tittelen på Kulturrådets utredning. Vår anm.) er en hån mot kunsten og den frie tanke. Jazz er en angrepsvinkel på tilværelsen - ligg unna, sterke stat! Vi jazzmusikere er ikke flinke med ord, men det må da kunne gå an å sette foten ned, si stopp og sende pengene tilbake før de knebler oss helt?»
· · Jon Larsens hjertesukk er beslektet med Kalvøya-general Paul Karlsens nei takk til festivalstøtte, og med den danske maleren Henning Damgård Sørensens «kunstnerne er staldknægte for politikerne, der med støtteordninger spinder os inn i rollen som socialklienter».
Reaksjonært eller til og med forræderisk? Debatten er reist: Støttes kunst og kultur til døde?

© Dagbladet