Det er barnas trygghet som ranes uten at det utløses alarmer i noen vaktselskap. Denne gangen er også ranerne barn. Men det er vi voksne som begår de største tyveriene.

Når tryggheten ranes
Politiavdelingssjef Finn Abrahamsen ved Oslo Politikammer setter spor etter seg når han skal kommentere den sjokkerende opprullingen av en rekke brutale ran av unge mennesker i Oslo sentrum. Han gjør det fordi han i sine kommentarer fokuserer på de ransmistenkte ungdommenes mislykkede liv framfor deres hudfarge. - Felles for samtlige innbrakte er at de har dårlige sosiale forankringer, sier Abrahamsen.

Av ARNE O. HOLM
Han velger denne innfallsvinkelen framfor den tradisjonelle og stigmatiserende fellesbetegnelsen: at de alle er mørkhudede.
Finn Abrahamsens bakgrunn bekrefter et inntrykk av at dette ikke er tilfeldig. I mange politisaker har han etterforsket i menneskenes ekstreme yttergrenser, han har tjenestegjort både i Libanon og i Jugoslavia. Det må være denne ballasten han drar med seg når han så ettertrykkelig bidrar til å løfte diskusjonen om kriminalitet i Oslo opp på et nivå hvor det går an å lete etter løsninger og forklaringer som ikke blokkeres av hudfiendtlig innstilte øyne.
· · Virkeligheten slik Abrahamsens kollegaer har rullet den opp for alle oss som har barn, er gruoppvekkende. Fem gutter under 15 år og noen til under 18 kan stå bak 31 ran av barn i hovedstaden. - De driver mer eller mindre målløst rundt i byen. Noen er uten foreldre, noen har bare far eller mor, forklarer Abrahamsen videre.
· · Med dette utgangspunktet hadde ranerne angrepet barn i niårsalderen og tømt lommene deres for lommerusk eller stjålet speiderkniven. Først og fremst har de bestjålet sine jevnaldrende for den trygghet de selv så sårt savner.
- I de fleste tilfellene snakker foreldrene dårlig norsk og skjønner lite av det norske samfunnet, fortsetter Abrahamsen.
Jeg har møtt foreldre født og oppvokst i landet som ikke snakker til barna sine i det hele tatt, i alle fall ikke i et tonefall som uttrykker kjærlighet og ansvar.
· · Men problemet er større og mer dramatisk enn som så, fordi det hos opphavet til barn i ekstreme miljøer også finnes mennesker som ikke lykkes selv når kjærligheten er til stede. I et nummer av Sinnets Helse skriver redaktør Kirsten M. Weidemann om barnas situasjon i sin leder. «Representantene for tradisjonene - foreldrene - har mistet legitimitet, og den kulturelle fristillingen gjør at hver generasjon så å si må begynne forfra. Ungdom finner sine overgangsritualer ad negative veier.»
· · Med «Fanget av gjengen» som tema er tidsskriftet banebrytende i sitt forsøk på å finne konstruktive løsninger. Deprimerende blir tidsskriftet bare når det går opp for meg at det er laget i samarbeid med en organisasjon som kaller seg Voksne for barn.
· · Organisasjonen driver utvilsomt et verdifullt arbeid. Galskapen er til stede gjennom det enkle faktum at noen har funnet det tvingende nødvendig å starte en organisasjon hvis eneste formål slik det er formulert i organisasjonens navn, er å ivareta den tradisjonelle voksenrollen. Voksne er vi bare i forhold til våre barn. Hva vi ellers måtte være, varierer både med dagsform og ulike roller gjennom livet.
· · For selvfølgelig handler arrestasjonene i Oslo helt sikkert om både ungdomsklubber, barnevern, lovverk og skole og summen av manglende og riktig brukte offentlige midler til alle disse. Men det handler forsyne meg først og fremst om den dommen vi feller over oss selv når vi melder oss ut av våre barns hverdag.
Det handler om frykten vi føler når barn rammes av slike gjenger, og det handler om ansvarsfraskrivelsen og fraværet når slike miljø får utvikle seg.
· · Kanskje er det dette en del norske lærere har skjønt når de til det kjedsommelige fyller lange foreldremøter med foredrag om grensesetting og kjærlighet. De påtar seg ikke bare oppgaven å undervise våre barn. I fullt alvor mener de det er nødvendig også å oppdra foreldrene til å være slike foreldre Abrahamsen etterlyser.
· · På barnevernsvakta og på ungdomsklubbene hvor de daglig må trøste små hender som ellers ikke hadde hatt noen plass å kvile redselen sin, mener de også det. Finn Abrahamsen har gitt alle som sliter en beskrivelse av resultatet når ankeret løsner. I stedet for å fordømme og stigmatisere har han også gitt oss en mulighet til å nøste i problemene.

© Dagbladet