I 22 år har Indonesia holdt Øst-Timor okkupert og drept 200 000 av landets innbyggere. Verdenssamfunnet har reagert med pinlig taushet og stilltiende samtykke. Tildelingen av Nobels fredspris vil endre historien.

Fram fra glemselen

- Norsk utenrikspolitikk går som kjent ut på å hevde egne meninger når det gjelder hval og laks, og USAs meninger når det gjelder folk, skriver professor Lars S. Vikør i sin bok «Aust-Timor - Ein nasjon under jernhælen» som kom i 1994.

Av ARVID BRYNE
For USA hadde ikke bare en finger, men begge hender med i Indonesias invasjon av Øst-Timor i 1975. Den skjedde dagen etter at president Gerald Ford og utenriksminister Henry Kissinger hadde besøkt sine gode venner og allierte i Jakarta.
Klarsignalet fra Washington var strategisk begrunnet: Havbunnen nord for den tidligere portugisiske kolonien har dype renner som er som skapt for ubåttrafikk mellom Stillehavet og Indiahavet. I dette dypet kunne amerikanerne gå uforstyrret av datidas lytte- og peileutstyr og frakte sine strategiske atomvåpen ubemerket inn i Indiahavet. Seinere er de lovende oljeforekomstene i Timor-havet blitt viktigere, både for USA, Australia - og Norge.
· · FNs sikkerhetsråd fordømte invasjonen av Øst-Timor på rekordtid. Et klart flertall i Hovedforsamlingen gjorde det samme. Men Norge avsto. Norges bidrag til frigjøringskampen på Øst-Timor var fram til 1995 en setning i en resolusjon i FN der man ba «regjeringen i Indonesia om ytterligere bestrebelser for å forbedre den menneskerettslige situasjonen på Øst-Timor».
· · Indonesias bidrag til befolkningen på Øst-Timor hadde til da bestått i å bombe i hovedsak sivile mål og begå massakrer mot befolkningen. Diktator Suharto hadde tvangsflyttet store deler av befolkningen til sentre der de knapt kunne brødfø seg. Tusenvis led sultedøden. Han hadde tvangssterilisert østtimoresiske kvinner, og han organiserte en masseinnvandring av indonesere for å gjøre østtimoreserne til en minoritet i eget land.
· · Der fantes få og hederlige unntak i vår hjemlige opinion. I 1993 fikk José Ramos-Horta og det østtimoresiske folk Thorleif Raftos minnepris. På samme måte som den også i tilfellet med Burmas demokratiforkjemper Aung San Suu Kyi var et par hestelengder foran Nobelkomiteen, ble Rafto-stiftelsen en viktig premissleverandør for at Øst-Timor etter hvert er kommet på vår hjemlige dagsorden.
· · Vil så prisen endre historien? Utvilsomt. Fredsprisen er blitt et mektig våpen på den internasjonale arena, ikke minst som opinionsvekker. Vi har sett det i tilfellet Suu Kyi, hvor fredsprisen har gitt denne modige kvinnen en beskyttelse og maktposisjon som gjør at den burmesiske militærjuntaen viker unna. På samme måte har prisen til Rigoberta Menchú gjort denne vesle guatemalanske kvinnen likeverdig i styrke med de mektige generaler. Også den tibetanske eksilleder Dalai Lama har etter han fikk nobelprisen en helt annen posisjon enn før han fikk den.
· · Til tross for norsk næringslivs uhemmede profittbegjær og regjeringens vilje til å fungere som døråpner i Østens diktaturstater, vil denne fredsprisen gjøre det betydelig vanskeligere for norske oljeselskaper for eksempel å engasjere seg i områdene i eller rundt Øst-Timor. - Tildelingen av Nobels fredspris til Carlos Filipe Ximenes Belo og José Ramos-Horta setter hele verdens søkelys på forholdene på Øst-Timor, kommenterte statssekretær Jan Egeland i går. Slik kan statsråd Jens Stoltenberg og hans tallrike næringslivsdelegasjon få en anelse om hva de går til når de i morgen setter seg på flyet til Jakarta.
· · Det er allerede skjedd en klimaendring: Det indonesiske regimet er ikke lenger så trygt på sine internasjonale støttespillere. Selv landets hovedallierte, USA, har slått bremsene på. Landet gir ikke lenger trening til indonesiske offiserer, og Kongressen har vedtatt å stoppe mesteparten av våpenleveransene til landet.
· · Selv om veien fram til selvbestemmelse for befolkningen på Øst-Timor kan være lang og farefull, markerer årets fredspris et veiskille. For med sin tildeling har Den Norske Nobelkomité gitt det vesle landet med godt under én million sjeler fremste prioritet, uten å skjele til hval, laks eller næringslivsdelegasjoner.
Se også dagens leder.

© Dagbladet