Det forsømte etterord?
Av FREDRIK WANDRUP
«Det er prinsipielt betenkelig dersom forlag og bokklubber bestiller noe fra en kritiker for så å bruke det bare dersom det anses som positivt.»
Slik vurderer formannen i Norsk Kritikerlag, Cecilie Lund, en konflikt som har vært heftig diskutert i Klassekampen. Bakgrunnen er følgende: Gyldendal Forlag ba NRK-medarbeideren Tom Egil Hverven skrive et etterord til Kjartan Fløgstads nye essaysamling «Antipoder». Hverven leverte etterordet, men fikk beskjed om at det ikke ville bli trykt i boka slik som planlagt.
· · Spørsmålene hagler: Hvorfor vil ikke forlaget trykke etterordet? Har forlaget oppført seg ufint? Er etterord en egen sjanger? Klassekampen slår saken opp på førstesiden og trykker etterordet ledsaget av Cecilie Lunds kommentar. Den utløser ytterligere et spørsmål: Kan det settes likhetstegn mellom bokklubbomtaler og etterord?
· · Svaret må være et innlysende nei. Mye fokus har vært rettet mot bokklubbenes lanseringsmagasiner, ikke minst i forbindelse med kåringen av «de fire store». Bokklubbomtaler har til hensikt å få medlemmene til å bli interessert i boka som presenteres. Å trykke en slakt eller en sterkt kritisk omtale ville være en form for harakiri man knapt kan forlange fra en bokklubb.
· · Hva så med et etterord? I selve sjangeren ligger det at et etterord kaster et lys bakover i den tekstmassen leseren nettopp er ferdig med. Et etterord er som regel verken panegyrisk eller kritisk, men utdypende, opplysende og analytisk fortolkende. Det er urimelig å kreve av et forlag eller en forfatter at man skal trykke en sterkt kritisk vurdering eller en ren slakt som etterord til et verk. Først skal eventuelt leseren lese for eksempel 402 sider med essays av Fløgstad. Deretter skal han få høre at det han har lest er av høyst tvilsomt kaliber.
· · I praksis ville dette skjedd dersom Hvervens vurdering av Kjartan Fløgstads prosjekt skulle vært brukt. Ifølge Hverven er Fløgstad en nostalgisk romantiker, delvis akterutseilt i forhold til det Hverven betrakter som sentrale ideer i den postmoderne epoken. Jeg tror Arild Linneberg har rett når han i gårsdagens Klassekampen hevder at Hverven feiltolker og undervurderer Fløgstad. Men det er ikke poenget - i hvert fall ikke hele poenget.
· · Poenget må være at Gyldendal og Kjartan Fløgstad har en soleklar redaktørmyndighet som gir dem all mulig rett til å velge hva de vil sette på trykk, også når en tekst er bestilt - og uansett hva som står i teksten.

© Dagbladet