Kjærstads apestreker
Av LINN ULLMANN
Jan Kjærstad skriver i fredagens avis en artikkel der han kritiserer min negative anmeldelse av Peter Høegs seineste roman «Kvinnen og apen». Kjærstad mener blant annet at jeg har vært så forutinntatt, så besmittet av danske kritikeres vurderinger, at jeg ikke har greid å lese boka på dens egne premisser.
Verken Kjærstad eller jeg kan skryte av å være jomfruelige lesere, selv om vi forsøker å møte hver ny bok med et åpent og imøtekommende sinn. Likevel synes jeg påstanden, i dette tilfellet, er urimelig: De danske anmeldelsene var på ingen måte samstemte, men svært sprikende - fra det panegyriske til det skeptiske. Kjærstad kunne beskyldt meg for akkurat det samme, dersom jeg, som ham, hadde trykt Høegs roman til mitt bryst.
· · Så til Kjærstads egentlige poeng, som viser seg å være et brennende forsvar for Høegs roman; en roman som, ifølge ham, «vitner om en stor skapende evne og en unik fantasikraft». Han påpeker at Høeg skriver på tvers, at han forsøker å skape en ny litterær form, at boka ikke går opp. Der er jeg uenig. Det vil si: Jeg ser at dette er Høegs intensjoner, men for meg samstemmer ikke intensjonene med romanen som helhet. Boka går så til de grader opp: Der de første sidene er gåtefulle og tvetydige - en blanding av eventyr, krim, portrett og drøm - fortoner resten av teksten seg som et langt og platt sivilisasjonskritisk postulat. Verken ubehagelig, frastøtende, problematisk eller ironisk. De bibelske allusjonene er overtydelige, og vekker ikke noen nye assosiasjoner. Og selv om Høeg har lest, og tydelig latt seg inspirere av dystopiske forfattere som Orwell og Swift, greier han ikke å gi sin egen tekst det språklige løftet som et slikt eventyrprosjekt krever.
· · Høeg er en forfatter, som i likhet med for eksempel Salman Rushdie, Orhan Pamuk, Isabel Allende - og Jan Kjærstad selv - forsøker å overskride den tradisjonelle fortellende romanen. Samtlige tar i bruk et rikt antall litterære sjangrer, fra det mytiske til det populistiske, for å skape en mangetydig helhet. I seg selv representerer ikke dette noe nytt. Min kritikk av «Kvinnen og apen» er, med andre ord, ikke en kritikk av en slik litterær form. Jo flere apestreker, jo bedre. Men for meg blir Høeg for endimensjonal, for profetisk entydig.
· · Visst er Høeg «virtuos» - der er Kjærstad og jeg enige. Men det er med bøker som med kjærester: Blir leseropplevelsen en lang, selvhøytidelig, stilisert og entydig oppvisning i egen virtuositet, mister i alle fall jeg interessen, og begynner i stedet å se meg om etter en ny bok.

© Dagbladet