Det bekvemme opprør
Av LINN ULLMANN
Hvert år utgir forlaget C. Huitfeldt en essaysamling skrevet av «unge norske skribenter om norsk samtid og ettertid på skarpt og godt norsk». Årets skribent er lyrikeren Henning Kramer Dahl, hvis bok «Tiden lager alle sår» ikke går av veien for å såre den hederlige, stolte, kjernesunne og ualminnelig reinvaskede norske selvfølelsen.
Ved siden av sine egne poetiske gjerninger er Henning Kramer Dahl en våken gjendikter av fremmede stemmer, blant annet Derek Walcott, Sylvia Plath, Fernando Pessoa og Leonard Cohen. Dessuten synes han å være et funn av en litterær redaktør: Sammen med forlegger Knut Solum har han snust seg fram til hele fire nye nobelprisvinnere i litteratur. Nå sist den polske lyrikeren Wislawa Szymborska, som i ett av sine dikt minner om at «Intet er mer dyrisk/enn en ren samvittighet/på denne tredje planet fra solen.»
· · Strofen åpner kanskje en dør til Kramer Dahls egen essaysamling: Et bitende, til tider opprørsk skrift om alt fra den sagnomsuste norske ytringsfriheten, via den bekvemme kosementaliteten som springer ut av norske bokklubber, til umuligheten av i det hele tatt å være en opprører i dette «godhetens hjemland».
«En forløyet konsensus i ytringsfrihetens navn er verre enn ingen ytringsfrihet overhodet,» er en typisk Kramer Dahlsk spissformulering. Med dette mener han at den offentlige ytring er blitt monopolisert: Vi er så hjertens enige her i nord, selv om vi tilsynelatende krangler om det meste. Men friheten til å tvile, til å være annerledes, til å ta feil har vi mistet på veien. Ytringsfriheten har, ifølge Kramer Dahl, blitt et like relativt, abstrakt og «inflasjonssvekket» begrep som alle andre moteriktige honnørrettigheter, og dermed uten reell betydning.
· · Hva så med Emile Zolas etterfølgere, de norske forfatterne, hvilken rolle spiller de i samfunnsdebatten?
«Vi famler i mørket,» skriver Kramer Dahl, og gir seg ut på en besk, men altfor generell kritikk av den yngre norske forfatterstand. Morsommere er han når han lar sine spydigheter hagle over de norske bokklubbene, hvis kommersielle krav til interessante, frekke, pene og vågale forfatterskikkelser overgår ethvert litterært krav. Bokas funksjon er, til sjuende og sist, å pirre, men ikke å ødelegge, vår egen tilfredse kjedsommelighet.
· · Med andre ord: I Norge tar vi gjerne et opprør, det kan være litterært eller politisk, men først og fremst skal det være bekvemt.

© Dagbladet