Thorbjørn Jagland vil ha en ny maktutredning. Men er ikke politikerne de fremste eksperter på makt og avmakt?

Hvor ble makten av?

Når politikere etterlyser makt, er det grunn til å spisse ørene. For det er da det de er eksperter på: De vil endre samfunnet ved å ta makt fra noen og gi den til andre. Men for å kunne gjøre det, må de ha en begrunnet mening om hvor makten sitter og hvem som bør ha den. I så henseende hadde de gamle sosialister det greit. Men med ideologiene på historiens skraphaug, er det verre. Makten er ikke like lett å få øye på, og målet er mer uklart. Derfor vil Thorbjørn Jagland utrede hvor makten er i dag.

Av GUDLEIV FORR
Hans forgjenger Trygve Bratteli gjorde det samme for et kvart århundre siden. Men da var makt på moten. I 1960-åra var vi besatt av spørsmålet om hvem som hadde makt, fordi vi hadde oppdaget at den ikke var der vi trodde den var: Stortinget hadde vært «... i eksil fra Elverum til Kings Bay». Noen mente makten var hos monopolkapitalen personifisert ved Storebrands direktør Per M. Hansson, andre at den lå i de organiserte interesser personifisert ved LO-bossen Konrad Nordahl. Det ble utgitt bøker om dette og holdt seminarer.
· · En av bøkene om makt ble skrevet av Per Bratland, en av Arbeiderpressens veteraner. Han hadde funnet ut at maktene stort sett balanserte hverandre, men der var en makt som overgikk alle andre: landbruksnæringens makt. Den var en uinntakelig festning i et maktesløst samfunn.
· · Dette var det mange av oss som lo av. Men da Gudmund Hernes på Trygve Brattelis oppdrag hadde produsert en meter med rapporter, viste det seg at Bratland hadde rett. Han hadde i hvert fall grepet en flik av sannheten. Han hadde forstått hvordan den korporative arbeiderpartistat fungerte, der næringssektorene stelte seg selv i et evig samspill mellom organisasjoner og statsbyråkrati, og med stortingskomiteene som møteplass.
· · Men det viktigste Maktutredningen gjorde var nok at den viste oss at det ikke lar seg gjøre å utrede seg fram til et samfunnssyn. Det maktutrederne kan gi oss alle er mat til en debatt om makt og hvordan makten bør organiseres for å oppnå villede mål. Det lyder jo merkelig når Arbeiderpartiets leder retorisk spør om det ikke er «... tid for å ta makt tilbake til politiske forsamlinger». Etter ti år med nesten kontinuerlig Arbeiderparti-styre, er det fristende å spørre: Hvem skal han ta makten fra? Er det Gro han tenker på? Men viktigere er dette: Hvilket ansvar har han selv for at det ikke er trukket noen grenser for hvor langt partiet er villig til å gå i å avvikle politikken og innføre privatisering og marked?
· · Det er dårlig tradisjon for prinsipiell politisk debatt i vårt miljø. Den forrige maktutredningen ble vedlagt protokollen etter halvannen times stortingsdebatt. Siden har vi hatt det store LOS-prosjektet, og professor Rune Slagstad har laget et tankevekkende oppslag for en drøfting av Arbeiderparti-statens styringsideologi. Men ingen tar opp tråden. Er det noen grunn til å tro at det vil bli annerledes etter en ny maktutredning?
· · Det som fortoner seg som den største utfordringen for Thorbjørn Jagland er nok forholdet til de internasjonale aktører i den politiske prosess. Siden 1970-åra er de multinasjonale konsernene blitt tunge aktører i alle markeder, og siden Norge sa nei til mulighetene til å gjete dem som ligger i EUs institusjoner, må han lete etter andre måter å organisere motmakten på. I både Danmark, Finland og Sverige står dette på den politiske dagsordenen: Hvordan organisere den politiske styring når makten renner ut av de nasjonale geografiske enheter?
· · Det var etter et kvart århundre med kraftfull politisk styring under Arbeiderpartiet den forrige maktutredningen ble satt i gang. Nå har tidene skiftet, marked har overtatt for den korporative blandingsadministrasjonen som Gudmund Hernes beskrev. Røkkes tid er inne. Thorbjørn Jagland og andre styringslystne politikere har nok lurt på hvorfor det ikke skjer noe når de drar i spakene. Men Jagland har aldri fraskrevet seg farskapet til den modernisering Arbeiderpartiets politikk har gjennomgått siden midten av 1980-tallet. Når han nå vil ta rede på hvor makten er blitt av etter at partiet har koblet fra spakene, kan det naturligvis ses som en radikal symbolsak. Men jeg opplever Jagland som en traust sosialdemokrat som også har styringsambisjoner i en internasjonal markedsøkonomi. Da trenger han nye hjelpemidler. Men noe ferdigsmidd redskap for en ny politikk vil ikke forskerne kunne gi ham. Den må han finne på selv, når dagen opprinner. Og det er så vidt jeg forstår på kretsen rundt ham ikke lenge til.

© Dagbladet