Blant aper og vortesvin
Av LINN ULLMANN
Det kan være farlig å gi en genierklært forfatter, som Peter Høeg, negativ kritikk i Norge. Man kan rett og slett bli diagnostisert som sjuk. Selv lider jeg av den krypende minimalistiske nevrosen Jan Kjærstad kaller for «Askildsen-syndromet». Symptomene: En overdreven kritisk begeistring for det knappe, lavmælte, metaforfattige og sparsommelige; og en grunnleggende skepsis overfor det «fabulerende og idésprutende».
· · Det handler ikke lenger om to menneskers kvalifiserte, men ulike, vurderinger av en enkel bok - nemlig Peter Høegs «Kvinnen og apen». Nå handler det om litterært ståsted, om båssetting, om begrepsforvirring: Det brede kontra det smale, det modernistiske kontra det tradisjonelle, det episke kontra det eksperimentelle, det konservative kontra det radikale.
Tilhører man ikke den ene leiren, så tilhører man den andre. Dersom jeg er kritisk til en av Peter Høegs romaner, blir jeg straks innmeldt i de knappe, lavmælte og metaforfattiges rekker; en erklært fiende av idérike, assosiative og støyende forfatterskap. Dette er norsk litteraturdebatt, og all annen norsk debatt, i et nøtteskall.
· · Jeg blir, i den anledning, minnet om en scene i Woody Allens film «Hustruer og ektemenn»: En nyskilt, lettere nevrotisk kvinne går til sengs med sin nye elsker, men greier ikke å glede seg over opplevelsen fordi hun begynner å kategorisere sin bekjentskapskrets i to forskjellige grupper. Elskeren er en rev, men ektemannen er et vortesvin. Hennes beste venninne er en rev, men venninnens mann er et vortesvin. Et annet ektepar hun kjenner, er rever begge to. Selv er hun et vortesvin.
· · Omtrent på det planet befinner norsk litterær debatt seg. Noen av oss er modernister, noen er tradisjonalister. Noen er brede, noen er smale. Noen er vortesvin, noen er rever. Og da er vi rett tilbake i Peter Høegs zoologiske verden - kaklende i hvert vårt bur, uenige som alltid, om hvem som er den mest intelligente, banebrytende, opprørske og radikale apekatten av oss alle.
· · Poenget mitt er: Vi kommer ikke særlig lenger i våre hjemlige litterære diskusjoner, dersom vi insisterer på å fastholde fiktive litterære motsetninger av den typen Kjærstad legger opp til. I en tid der litterære sjangere og litterære tradisjoner stadig smelter sammen, er det kanskje på tide å bevege seg videre; vekk fra disse snevre, abstrakte litterære begrepene. I alle fall gi dem nytt innhold. Der har Kjærstad en utfordring - fra en ape til en annen.

© Dagbladet