Den forventede kampvoteringen om ny idrettspresident bunner ikke i motsetninger. Norges Idrettsforbund har gitt seg markedet i vold. Samtidig fortsetter idretten å spise av samfunnskaka.

Vinneren tar alt
I helga gifter Norges Idrettsforbund seg med knickersadelen i Norges Olympiske Komité. Ekteskapet er nøye planlagt gjennom flere år. Norsk idrett fortsetter å ri to hester, den ene drives av markedskreftene, den andre er finansiert av statskassa. Derfor spiller det mindre rolle om den nye idrettspresidenten heter Arne Myhrvold, Rolf Nyhus eller Lars Martin Kaupang.

Av DAG SOLBERG
Sommer-OL i Atlanta er fordøyd. Resultatet var ikke godt nok for toppidrettssjef Bjørge Stensbøl og idrettspresident Arne Myhrvold. Myhrvold har dessuten pådratt seg to motkandidater til presidentvervet, Skiforeningens og Holmenkollens markedsballong, Rolf Nyhus er den ene. Han representerer tilsynelatende breddeidretten, Myhrvold eliten. De aller fleste delegatene på idrettstinget vet at dette ikke er sant: Begge jobber for eliteidretten og «pynter» seg med markadressen hver gang det dukker opp en pressefotograf.
· · Fra det en gang mer beskjedne norske friidrettsmiljøet har Lars Martin Kaupang nølende bestemt seg for å stille opp. Den tidligere mellomdistanseløperen kan kanskje samle støtte fra tingdelegater som representerer norsk breddeidrett. Men heller ikke Kaupang står for noe systemskifte i norsk idrett. Idrettslederne bekjenner seg først og fremst til markedet og i stadig mindre grad til tanken om oppfostring av sunn norsk ungdom. Samtidig forsøker idretten å tilsløre det faktum at den melker det offentlige.
· · Dette illustreres blant annet av at idrettstinget ikke tar debatten om hvem som skal få nasjonalanlegget for ski. Granåsen i Trondheim frykter langsom kvelning. Lillehammer sitter på restene av 8,5 skattemilliarder. Holmenkollen og Oslo innehar alle skitradisjonene. Tre byer slåss om mange offentlige millioner. Norges Idrettsforbund overlater diskusjonen til et arbeidsutvalg og fatter et styrevedtak om saken før nyttår.
· · Men Kulturdepartementets ekspedisjonssjef, Hans B. Skaset, har lagt en felle for Norges Idrettsforbund og det skandaleombruste Skiforbundet: Idretten skal sjøl bestemme hvilket anlegg som skal oppgraderes til nasjonal status som hovedarena for hopp og langrenn. Den endelige avgjørelsen tas av departementet om noen måneder. Den tidligere idrettspresident Skaset vet alt han trenger å vite om hvordan idrettslederne tenker.
· · Skaset har også andre grunner til å la Idretts-Norge steke i sitt eget fett. Han er det offentliges mann, og vet at det går en grense for statens engasjement i idretten. Hans kollega, departementsråd Per Haga, slo i bordet under forberedelsene til OL på Lillehammer. Han ble ikke populær av det, ingen tålte kirkebanning foran den store nasjonale festen. Men Haga mener antakelig det samme i dag som den gang: Idretten spiser halve armen når de får tak i lillefingeren. Ingen idrettsleder klipper neglene når pappa stat åpner pengebingen.
· · Det er viktig for Kulturdepartementet at bare ett anlegg får status som nasjonalt. Deles glansen mellom flere, lever staten i vedvarende fare for at idrettsanleggene forblir store pengesluk. I dag har Norge 28 idrettsanlegg som går under betegnelsen riksanlegg. Planen er å sitte igjen med noe over ti nasjonale idrettsanlegg.
· · I vår kom meldingen fra neste års VM-arrangør i Trondheim: Kalkylen sprakk. Trondheim kommune ble bedt om å bevilge ytterligere 12,3 millioner til VM på ski. Utad framstiller arrangørene seg selv som uberørt av offentlig støtte, men sannheten er en annen: Hittil har staten og Trondheim kommune bidratt med 102 millioner kroner til vinterens forventede VM-fest. Fra Lillehammers første søknad om vinter-OL og til lekene fant sted, ble utgiftene tidoblet.
· · Spørsmålet er om ikke idretten allerede har fått sin del av kaka. Kampen om oppmerksomheten er vunnet for lengst, kampen om pengene, også. Overalt hvor nye idrettsanlegg prosjekteres, fordres et stort statlig og kommunalt engasjement.
· · Mot dette bakteppet har idrettslederne sin mannjevning om valget på ny leder i det fusjonerte forbundet. Taper Arne Myhrvold, går nok en og annen kretsleder rundt og tror at breddeidretten er på frammarsj. Idrettens toppledelse vet innerst inne at dette er feil. Først nå starter kampen om de store pengene, TV-inntektene og sponsormidlene. Norsk toppidrett har et noenlunde sunt legeme og en kjernesunn lommebok, ikke minst som følge av offentlige innskudd. Så får det være som det vil med sjelen.

© Dagbladet