«Bad policies, bad banking, bad luck.» Slik har Hermod Skånland forklart bankkrisen. Nå får politikerne og Skånland selv søkelyset mot seg.

Svin på skogen

Hittil har elendig bankhåndverk fått det meste av skylden for bankkatastrofen. Det er vel fortjent. Men bankene opererte innenfor de rammer og på det grunnlaget som var skapt av myndighetene. Nå bærer det mot et oppgjør om politikernes ansvar for tragedien.

Av ARNE FINBORUD
Så får det være et paradoks at det er en forhenværende politiker og embetsmann i Finansdepartementet som setter debatten i gang. Bankforeningens sjef, Trond R. Reinertsen, var statssekretær i Finansdepartementet i Syse-regjeringen, og har sin yrkesbakgrunn fra samme departement. Nå vil han ha et oppgjør om politikernes ansvar. Reinertsen har aldri frikjent bankene heller. Han legger ikke skylden på reglene for tapsavsetninger i bankene, slik Preben Munthe og Kåre Willoch gjør.
· · Men Reinertsen mener at grunnlaget for galskapen var politikerskapt, og det har han selvsagt rett i. Slutten av 70-åra og nesten hele 80-tallet vil bli et svart kapittel i vår økonomiske politikks historie. Her finnes knapt noen hvite sjeler. Det er svin i alle skoger. I ettertid er det lett å se at politikerne sviktet sin oppgave i å styre økonomien med de virkemidlene som fantes. I stedet red de lystelig sine kjepphester og skyldte på hverandre. Dette var i høyrebølgens storhetstid, men med Arbeiderpartiet enten i regjeringskontorene eller som det dominerende opposisjonspartiet.
· · Reinertsen mener at manglende vilje i alle partier til å øke rentene i begynnelsen av 80-åra, er rota til alt ondt. Men det startet tidligere, med manglende vilje til å gjøre noe med skattesystemet. I mange år raste debatten om det såkalte rentetaket. Spørsmålet var om det skulle settes en øvre grense for hvor mye gjeldsrenter som kunne trekkes fra i selvangivelsen. Med den tidas inflasjon og progresjonsskatt var det lønnsomt å låne penger. Bare idioter satte penger i banken. Resultatet var et lånefinansiert forbruk som til slutt knekket både låntakere og banker.
· · Finansminister Per Kleppe ville ha rentetak, og hadde sin beste våpendrager i sin partifelle Harry Hansen på Stortinget. Men Arbeiderpartiet var halvhjertet, Kleppe var klosset, og Odvar Nordli satte aldri saken på spissen. Harryen dro frustrert tilbake til Bergen, og Kleppe ble degradert til planleggingsminister. Motstand mot rentetak var Høyres beste sak. Partiet klarte å innbille folk med husbanklån at de ville bli rammet på samme måte som villaeierne i Holmenkollåsen - et politisk kunststykke Høyre forsøker å gjenta i dag med boligskatten.
· · Et rentetak i 70-åra ville ha bremset lånegalskapen. Det ville en høyere rente i begynnelsen av 80-åra også gjort. Men også det var politisk umulig. Arbeiderpartiet gikk inn i sin mest aggressive opposisjonstid under Gro Harlem Brundtland, og også Senterpartiet krevde lavere rente like før det albuet seg inn i Willochs regjering i 1983. Når så Høyre fortsatt nektet å gjøre noe med rentefradraget, måtte det gå galt. Norges Bank sa heller ikke stopp. Etter 1986 fikk bankene enorme lån hos Hermod Skånland uten at han rørte ved renten. Skånland mente at renten var regjeringens eneansvar, selv om det er en omstridt tese. Høyesterettsjustitiarius Carsten Smith er av en annen mening.
· · Det er heller ikke slik som Arbeiderpartiet nå hevder, at Gro Harlem Brundtland gikk løs på ryddejobben i norsk økonomi straks etter regjeringsovertakelsen i 1986. Hun nølte tvert imot i to år før hun strammet inn, for hun var forpliktet av partiets velgergaranti fra 1985 - ett av de mest hodeløse politiske aktstykker fra vår tid. Det ble to skjebnesvangre år - ikke minst for arbeidsledigheten. Og dagens solidaritetsalternativ er et resultat av Kleppe-utvalget, som ble nedsatt etter forslag fra Kjell Magne Bondevik. Så noen hver må gå stille i sine dører. Det vil faghistorikerne fortelle oss mye om i åra framover.

© Dagbladet