Gro Harlem Brundtland etterlater seg en stor arv: Hun ble den første kvinne i vår statsministerstol og laget verdens første kvinneregjering. Men hva ellers?

Dronning i lykkeland
Gro Harlem Brundtland får en stor plass i framtidas historiebøker. Som alle som har fått statsmannsstempel, har hun vært som skapt for sin tid. Men hva blir arven etter henne? Hva har hun formet? Hva har hun skapt av nytt? Hun preget nok sin samtid, men vil hun prege vår framtid?

Av GUDLEIV FORR
Hennes biografer, Steinar Hansson og Ingolf Håkon Teigene, sier at Gro Harlem Brundtland ble politiker ved en tilfeldighet, berømt på grunn av en ulykke og statsminister ved en misforståelse. Jeg vil si at hun ble en betydelig statsleder fordi hun var på rett plass til rett tid.
· · Når Gro skal peke på et forbilde i politikken, nevner hun beskjedent Einar Gerhardsen. Det gjør hun med stor rett. Ja, hun kan sammenlikne seg både med ham og Gunnar Knudsen. Slik sett er det en fin politisk symmetri i vårt århundre: Det startet med Venstres statsaktivisme, fortsatte med Einar Gerhardsens velferdsstat ved århundrets midte og toner ut med velstandsstaten under Gro Harlem Brundtland.
· · Hun har ikke vært noen visjonær politiker, ingen nyskapende aktør. Derfor vil metaforen administrerende direktør bli knyttet til hennes lederstil. I den forstand representerer hun en fortsettelse av Einar Gerhardsens styringsteknikk. Men hun likner mer på de menn Einar Gerhardsen omga seg med enn på regjeringssjefen selv. Mens han på mange måter var generalisten mellom Evang, Brofoss og Sivertsen og satte retningen på deres virke som samfunnsingeniører, har Gro vært en del av ekspertisen. Hun har hatt større evne til å bli med på forandringer enn selv å lede dem. Det var ikke hun som moderniserte Arbeiderpartiet og la grunnlaget for skiftet fra plan til marked i statsstyret. Det ble gjort av hennes etterfølger. Men hun hadde evnen til å gripe et bytte i flukt.
· · Når Gro blir utesket hva hun mener vil markere hennes epoke, trekker hun fram likestillings- og kvinneaspektet. Jeg tror det blir sentralt i bedømmelsen av hennes innsats. Det har også gitt henne en internasjonal posisjon selv om andre kvinner var før henne som statsminister. Men med henne ble det slutt på mennenes kniseanfall når kvinner nådde maktposisjon. Til å begynne med slet hun nok med selvtilliten, og temperaturen i Gro-Kåre-debatten i begynnelsen av 1980-åra må ses i det lyset. Men med økende selvtillit og erfaring tøylet hun temperamentet. Det var ingen som kniste i stortingssalen da hun med en rektors myndighet irettesatte undervisningsminister Reidar Sandal for skulk under trontaledebatten i forrige uke. Men autoriteten er hardt tilkjempet.
· · Likestilling og kvinnemakt må derfor bli overskriften på hennes regjeringstid. Men det falt på en måte i hennes fang. Europa-prosjektet, derimot, styrte hun uomtvistelig, her var hun i forkant av begivenhetene helt til Ingvar Carlsson i Sverige besluttet å søke om medlemskap. Det er ingen tvil om hennes internasjonale engasjement. Og hun så på EU som et fredsprosjekt. Her står hun i tradisjonen fra Trygve Bratteli. Hun var opplært under Werna Gerhardsen i Framfylkingen der parolen var fred, samarbeid og godt sosialdemokrati. Når hun i dag likevel tillater seg å ikke se EU-neiet som et nederlag, skyldes det at hun fikk på plass sikkerhetsnettet gjennom EØS. Norge er med likevel, og ikke plassert som en sær utkant som lar begivenhetene ute i Europa rulle over seg slik visse deler av nei-bevegelsen la opp til.
· · Miljøprosjektet fikk hun større problemer med. Hun lærte nok maktspillet som miljøvernminister i evig kamp mot vekstministrene. Og Gro-kommisjonen gjorde henne til en internasjonal figur som brakte henne inn i det store diplomati om FNs lederskap. Men om hun tenkte miljø globalt, handlet hun vekst lokalt. Hun trengte den for å få skikk på økonomien da den var kjørt av skinner etter jappetidas eksesser. Slik møtte hun det evige dilemma for en statsleder. Men om noen vil si at hun sviktet miljøet, greide hun noe de færreste ledere i den industrialiserte del av verden - sosialdemokrater eller konservative - har greid: Hun har reddet velferdsstaten unna høyrebølgen. · · Brundtland-kommisjonen kunne lages på blanke ark. Her hjemme måtte hun balansere interesser som ikke alltid trakk i samme retning. For å redde velferdsstaten da den ble for dyr, måtte hun kjøpe Thorbjørn Jaglands solidaritetslinje. Det krevde at hun greide å stagge de mest halsstarrige lønnshaiene i LO og klistre uansvarlighetsstemplet på arbeidsgiversiden, med deres opsjoner og fallskjermer. Men samtidig måtte hun også ha kapitalistene med på laget. Det er vel ikke kommet så mye konkret ut av Forum for verdiskaping, men som symbol på den politiske epoken Harlem Brundtland er det perfekt.
· · Trygve Bull kalte Einar Gerhardsen en lykkemann. Med det elegante sorti hun gjorde i går, kan Gro Harlem Brundtland gjerne inkluderes i rekken av lykkemenn. Hennes tid som toppolitiker er uten skandaler, hennes ferd har vært uangripelig. Hun har vært lojal mot staten og partiet. Og hun har greid det kunststykke å forene motsetningene i samfunnet og la dem - til tross for mindretallsposisjon - gå opp i en høyere enhet om slagordet «Stø kurs». Hun har sett på politikk som landslagskaptein Rune Bratseth så på lagspillet fotball: Det gjelder å ha hovmesterblikket. Man kan ikke være med overalt, det er viktigere å holde seg i bakgrunnen, men gripe inn når det trengs. Og man må ha sans for timing.
Derfor falt også avskjedens stund til rett tid.

© Dagbladet